Lovutkastets § 3-1 bestemmer at den som er erstatningsansvarlig for skade på person, skal betale erstatning for lidt skade, for tap i framtidig erverv og for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.
Paragrafen nevner ellers en del momenter som det skal tas hensyn til ved erstatningsutmålingen, samt hvilke fradrag som skal eller kan foretas fordi skadelidte får andre ytelser på grunn av skaden.
I § 3-2 bestemmes at en skadelidt som har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, har krav på en særskilt menerstatning. Menerstatningen er en nyskapning i forhold til gjeldende rett, hvor erstatning for ikke-økonomisk skade (såkalt oppreisning) bare kan tilkjennes dersom skaden er voldt med forsett eller grov uaktsomhet. Menerstatningen skal etter lovutkastet fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Den kan ikke overstige et beløp svarende til grunnbeløpet i folketrygden.
Utkastets § 3-4 foreslår nye regler om erstatning for tap av forsørger og for utgifter i anledning av dødsfallet, bl. a. begravelsesutgifter. Også her vil fradragsregelen i § 3-1 gjelde tilsvarende.
Videre foreslås i § 3-7 regler om at trygden eller en pensjonsinnretning ikke kan kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre skaden er voldt forsettlig. Regelen medfører at folketrygdlovens § 18-7 som nå inneholder en tilsvarende bestemmelse om trygdens adgang til å kreve regress, kan oppheves.
Utkastets § 3-8 foreslår en ny regel om adgang til å lempe (dvs. nedsette eller helt la bortfalle) erstatningsansvaret for personskade og for tap av forsørger. Hovedregelen går ut på at ansvaret skal kunne lempes for så vidt det vil virke «urimelig tyngende». I særlige tilfelle kan lemping også skje ellers.
I § 3-9 foreslås at erstatningen skal fastsettes til et engangsbeløp. Foreligger særlige grunner, kan erstatningen helt eller delvis fastsettes som terminbeløp. Bestemmelsen kommer til anvendelse enten det gjelder erstatning for personskade, herunder menerstatning, eller erstatning for forsørgertap. I ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17 foreslås inntatt bestemmelse om at en ektefelle kan kreve at engangserstatning for men, for framtidige utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte, og for tap i framtidig erverv
Side 4
skal holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie, for så vidt erstatningen er i behold. Det samme gjelder oppreisning for ikke økonomisk skade.
Som et ledd i det fortsatte nordiske samarbeid på erstatningsrettens område ble det ved kgl. res. 27 juli 1966 oppnevnt en komité til i nordisk samarbeid å utrede spørsmålet og eventuelt komme med forslag til nye lovbestemmelser om erstatning for tap av forsørger og for tap i framtidig erverv. Komitéen hadde følgende sammensetning:
| 1. | Professor dr. juris Kristen Andersen, (formann). |
| 2. | Sekretær Anna Louise Beer. |
| 3. | Høyesterettsadvokat T. Edler Christensen. |
| 4. | Høyesterettsadvokat Erik Dahlen. |
| 5. | Avdelingsdirektør Harry Gulbrandsen. |
| 6. | Konsulent, senere byråsjef Rolv Hellesylt. |
Sistnevnte fungerte opprinnelig som komitéens sekretær, men ba seg senere fritatt og ble i 1967 avløst av konsulent, senere byråsjef Oluf Skarpnes.
De nåværende lovbestemmelser om erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger finnes i «Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden», av 22 mai 1902, i alminnelighet betegnet straffelovens ikrafttredelseslov (strl. ikrl.) eller bare ikrafttredelsesloven. Ikrafttredelseslovens kapittel 3 inneholder enkelte bestemmelser angående skadeserstatning, bl. a. §§ 19 og 21 om erstatning og oppreisning for tap i framtidig erverv og for tap av forsørger.
I foredraget til oppnevningsresolusjonen peker Justisdepartementet bl. a. på at komitéens mandat vil være å utrede spørsmål om det bør gis nye lovregler om erstatning for tap av forsørger og for tap i framtidig erverv, og i tilfelle komme med forslag til nye lovbestemmelser. Det er i denne forbindelse nevnt at de sentrale bestemmelser, som nå står i strl.ikrl. §§ 19 og 21 til dels er uklare, og at det er en del tvil om hvordan de skal tolkes. Nye lovregler ble forutsatt inntatt i den nye skadeserstatningsloven.
Komitéens oppgave ville først og fremst være å vurdere regler om utmåling av erstatninger, herunder bl. a. hvilken innflytelse offentlige trygder, offentlige og private pensjonsytelser og forsikringsytelser bør ha på erstatningsansvarets omfang. Komitéen skulle ellers bl. a. overveie om erstatningen skal ytes som engangserstatning eller helt eller delvis som terminbeløp. I sistnevnte tilfelle burde den også overveie spørsmålet om adgang til å justere terminvise erstatninger med sikte på å motvirke svingninger i pengeverdien.
Det var opprinnelig ikke forutsatt at komitéen skulle vurdere spørsmålet om revisjon av bestemmelsene om oppreisning i stri. ikrl. §§ 19 og 21, begges annet ledd. Derimot kunne komitéen – om den fant det hensiktsmessig – flytte bestemmelsene over til den nye skadeserstatningsloven. Som nevnt i Erstatningslovkomitéens innstilling fikk imidlertid komitéen senere mandat til også å vurdere og eventuelt komme med forslag om en særskilt lovbestemmelse om menerstatning.
En annen utvidelse av komitéens mandat som ble foretatt samtidig (i juni 1969), var at komitéen fikk i oppdrag å utrede spørsmålet om å gi en alminnelig regel om lemping (nedsetting eller bortfall) av erstatningsansvar. I forståelse med departementet fant komitéen først å burde behandle spørsmålet om lemping for så vidt angår personskade og forsørgertap.
Erstatningslovkomitéen avga innstilling i mai 1971. For så vidt angår komitéens mandat, viser man ellers til innstillingen s. 7-8.
Arbeidet med revisjon av erstatningslovgivningen har som nevnt foran skjedd som ledd i
Side 5
det fortsatte nordiske lovsamarbeid på dette området. Man viser her til den redegjørelse som er gitt i komitéinnstillingen s. 8-9.
Erstatningslovkomitéen gir i avsnitt V i sin innstilling (s. 29 flg.) uttrykk for sitt syn på en del hovedspørsmål for så vidt angår erstatning for tap i erverv og tap av forsørger. Man skal her nevne en del av de mest sentrale spørsmål som er behandlet i innstillingen. Når det ellers gjelder komiteens syn, viser man til innstillingen.
Komitéen går inn for at invaliditetsbedømmelsen fortsatt bør bygge på det ervervsmessige invaliditetsbegrep ved utmåling av erstatningen for ervervstap. I denne forbindelse redegjør komitéen for forskjellen mellom en rent medisinsk og en ervervsmessig invaliditetsvurdering. Den påpeker at en rent medisinsk invaliditetsvurdering ville medføre at man for skade av samme størrelse ville fastsette samme invaliditetsgrad uansett skadelidtes yrke og uansett hvilke konsekvenser skaden ville få for vedkommendes arbeidsinntekt. Virkningen av invaliditeten for skadelidtes ervervsmuligheter er imidlertid svært ulik i de forskjellige yrker. Dermed er også betydningen av den medisinske invaliditet for den skadelidtes økonomi ulik i de forskjellige yrker.
I sammenheng med drøftelsen av invaliditetsbegrepet foreslår komitéen at man ved siden av å bygge på et erversmessig invaliditetsbegrep bør innføre adgang til å tilstå skadelidte en særskilt menerstatning. Som bakgrunn for forslaget har komitéen nevnt at det kan tenkes at en medisinsk skade ikke får virkning for skadelidtes inntekt. Dersom «erstatning. for den medisinske invaliditet (menet) i slike tilfelle skal gis, kan det skje i form av en forhøyelse av den ervervsmessige invaliditet så lenge denne er under 100 pst. Derimot kan en slik ordning etter komitéens oppfatning ikke gi tilfredsstillende løsning når den ervervsmessige invaliditet er 100 pst. Innføring av en adgang til å gi en særskilt menerstatning vil medføre at man aldri behøver å gi en kamuflert menerstatning ved bedømmelsen av det økonomiske tap. Denne erstatning foreslås gitt som en særskilt ytelse som kan tilstås dersom skadelidte har fått varig men av betydning. Men i så fall kan slik erstatning ytes uten hensyn til om skadelidte også vil ha krav på erstatning for økonomisk tap.
Komitéen går ikke inn på størrelsen av denne erstatning. Om dette spørsmål viser man til de alminnelige merknader s. 19-22.
Når det gjelder spørsmålet om forsørgerbegrepets avgrensing (s. 30-31), mener komitéen at rettsstillingen stort sett er tilfredsstillende. Retten til forsørgererstatning bør i prinsippet fortsatt bero på om det faktisk har skjedd en forsørging. Komitéen foreslår imidlertid en mindre endring ved at det kan tilstås forsørgererstatning selv om forsørgelsen ikke har tatt til på dødsfallstiden. Vilkåret er at det foreligger en «klar påregnelighet» for at avdøde ville ha kommet til å forsørge den som krever forsørgererstatning.
For så vidt angår erstatningsutmålingen, redegjør komitéen innledningsvis for betydningen for skadelidte og skadevolder av regressretten. På bakgrunn av at trygdenes regressrett er opphevd fra 1 januar 1971 (bortsett fra de tilfelle skaden er voldt ved forsett), og forutsatt at pensjonsinnretningen har regressrett, anbefaler komitéen at pensjonsinnretningenes regressrett oppheves. Som begrunnelse for forslaget peker komitéen dels på at det kan tenkes at pensjonsinnretningenes regressrett kan ha den betydning at skadelidte får noe mindre erstatning hvis skadevolder kan gjøres ansvarlig også for pensjonsinnretningens utgifter og ansvar i anledning av skaden. Videre er pekt på at det ikke kan sies å være reell grunn til å ha ulike regressregler for trygdeytelser og pensjonsytelser.
Et par andre spørsmål som komitéen kommer inn på ved behandlingen av erstatningsutmålingen, er virkningen av at skadelidte eller de etterlatte får utbetalt private forsikringer eller får annen økonomisk støtte. For begge disse spørsmåls vedkommende synes komitéen å anta at gjeldende ordning stort sett er tilfredsstillende (s. 32-34). Dette vil da si at det kan legges en viss skjønnsmessig vekt på at skadelidte eller de etterlatte – som følge av skaden eller dødsfallet – har fått utbetalt forsikringsytelser eller annen økonomisk støtte. Forutsetningen er at forsikringsytelsen eller støtten er vesentlig. Særlig synes komitéen å mene at det skal atskillig til før annen økonomisk støtte skal tas i betraktning ved erstatningsutmålingen.
Når det gjelder erstatningsnivået, redegjør komitéen for dette på s. 34-40. Den foreslår at lovens utgangspunkt som hittil bør være at det skal gis full erstatning både ved ervervstap og forsørgertap. Komitéen nevner at utmålingen nå skjer ved at det samlede økonomiske tap fastsettes. Fra dette beløp gjøres så fradrag for ytelser som skadelidte får fra andre enn skadevolderen (særlig trygder og pensjoner). Komitéen antar at denne framgangsmåte fortsatt bør nyttes. Dermed blir erstatningen en supplering til
Side 6
andre ytelser (særlig trygden) som skadelidte får i anledning av skaden. I denne forbindelse peker komitéen på at den er klar over at framgangsmåten kan synes inkonsekvent i og med at trygde- og pensjonsytelser foreslås fratrukket det samlede tap krone for krone mens selve tapsbeløpet fortsatt kan være skjønnsmessig fastsatt.
En ny regel som kan nevnes er forslaget om at erstatningen for allerede lidt tap i erverv og for tap i framtidig erverv foreslås fastsatt særskilt, dog slik at dette ikke behøver å gå fram av domskonklusjonen.
Når det gjelder erstatningsnivåets høyde, viser komitéen til tabeller som er inntatt i innstillingen (s. 36) om den dekning av inntektsbortfallet som folketrygden gir. Den uttaler i denne forbindelse (s. 39) at tabellen kan «tyde på at erstatningen som utmåles for de alvorligere invaliditeter vil måtte bli noe høyere enn de erstatninger som er utmålt i de seneste dommer selv om erstatningene skal være en supplering til andre ytelser». Komitéen foreslår ikke noen øvre grense for størrelsen av erstatningen. Den anfører at det iallfall er rimelig at man gir full erstatning opp til folketrygdens maksimale pensjonsgivende inntekt til enhver tid når forholdene ellers ligger til rette for det. Komitéen mener at også tap ut over denne grense bør kunne erstattes «når dette ikke vil være urimelig tyngende for skadevolderen og det ellers ikke er rimelig at skadelidte selv bærer alt tap ut over den høyeste pensjonsgivende inntekt.»
Når det gjelder erstatningsformen for framtidig tap, foreslår komitéen (s. 41) at man fortsatt «bør holde seg til engangserstatningen i og med at erstatningen i framtiden vil bli en form for topperstatning bygd på at trygden ligger i bunnen». Komitéen har likevel foreslått at det åpnes en alternativ adgang til valg mellom engangserstatning og terminbeløp, selv om den er klar over at stort sett vil valget bli engangserstatning så lenge verdisikringsspørsmålet ikke er ordnet. Når det gjelder dette spørsmål, redegjør komitéen (s. 43-45) noe for problemet og de muligheter som synes å komme på tale dersom en verdisikringsordning skal etableres. Det pekes i denne forbindelse bl. a. på at en verdisikring av erstatningsytelser vil innebære at disse settes i en særstilling i forhold til andre terminvise ytelser som ikke omregnes i forhold til endringer i pengeverdien. Når verdisikring ikke foreslås innført, synes hovedårsaken å være at komitéen regner med at i praksis vil engangserstatningen fortsatt bli den dominerende erstatningsform.
Komitéen foreslår videre en ny lovregel om adgang til å lempe erstatningsansvaret for personskade og forsørgertap, dvs. at ansvaret kan settes ned eller helt bortfalle (s. 45-48). Som nevnt foran s. 4 fikk komitéen utvidet sitt mandat til å utrede spørsmålet om innføring av en alminnelig lempingsregel, dvs. både for personskade, tingsskade og alminnelig formuesskade. Arbeidet med en alminnelig lempingsregel er ikke avsluttet. Komitéen fant at en lempingsregel ville ha betydning for utformingen av utmålingsreglene for erstatning for ervervstap og forsørgertap. Den har derfor i første omgang foreslått inntatt en særlig lempingsregel for personskadetilfellene. Hovedregelen her går ut på at lemping skal kunne skje for så vidt ansvaret «ville virke urimelig tyngende for skadevolderen». Komitéen har imidlertid funnet at det bør være en viss begrenset adgang til lemping selv om ansvaret ikke er «urimelig tyngende». Men i så fall skal det bare kunne foretas lemping i «særlige tilfelle». Vilkåret er da at det under hensyn til «skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skadevolderens skyld og forholdene ellers» finnes rimelig «at skadelidte helt eller delvis bærer skaden».
Komitéen har (s. 48-49), særskilt drøftet – men har ikke funnet behov for å foreslå – en lovregel om maksimering av ansvaret. Den har antatt at lempingsregelen gir tilstrekkelig heimel til å redusere erstatningen i tilfelle det skulle være aktuelt å erstatte ekstraordinært store inntektstap.
Til slutt kan nevnes komitéens forslag om en lovregel om at en ektefelle ved skifte av felleseie med visse modifikasjoner kan holde en engangserstatning for tap i framtidig erverv utenfor bodelingen dersom erstatningen er i behold. Bakgrunnen for forslaget er at en engangserstatning for framtidig invaliditet skal være erstatning for framtidig tap i inntekt. Uten særregel vil den andre ektefelle få andel i den erstatning som skulle være en del av den annen ektefelles framtidige inntekt. Komitéen har ikke funnet at ektefellelovens § 11, slik den nå lyder, gir heimel for at et slikt erstatningsbeløp kan holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie.
I innstillingen berører komitéen to andre spørsmål som er tatt opp i denne lovproposisjon, nemlig spørsmålet om oppheving av begrensningsbeløpet i bilansvaret og spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger. Om disse spørsmålene viser man til s. 8-15 nedenfor.
Side 7
Ved brev 15 juli 1971 ble Erstatningslovkomitéens innstilling forelagt følgende departementer, institusjoner og organisasjoner m. v.:
Samtlige departementer.
Regjeringsadvokaten.
Forbrukerrådet.
Forsikringsrådet.
Rikstrygdeverket.
Statens pensjonskasse.
Pensjonstrygden for sjømenn.
Kommunal Landspensjonskasse.
Norske Forsikringsselskapers Forbund.
Skadeforsikringsselskapenes Forening.
Trafikkforsikrings-Forbundet.
De Norske Livsforsikringsselskapers Forening
Norsk Forsikringsjuridisk Forening.
Forbrukernes forsikringskontor.
Norske Folk Livs- og Pensjonsforsikring A/S
Norsk Bilforsikring Gjensidig.
Norges Brannkasse.
Drosjeforsikringen Gjensidig.
Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig.
Landsorganisasjonen i Norge.
Norsk Arbeidsgiverforening.
Den norske Dommerforening.
Den Norske Advokatforening.
Skattedirektøren.
Vegdirektoratet.
Kongelig, Norsk Automobilklub.
Motorførernes Avholdsforbund.
Norges Automobil-Forbund.
Norsk Motorklubb.
Trygg Trafikk.
Akershus fylkes pensjonskasse.
Vest-Agder fylkes pensjonskasse.
Pensjonskassen i:
Oslo kommune.
Bergen kommune.
Trondheim kommune.
Drammen kommune.
Kongsberg kommune.
Sandefjord kommune.
Tønsberg kommune.
Larvik kommune.
Nøtterøy kommune.
Fredrikstad kommune.
Halden kommune.
Moss kommune.
Sarpsborg kommune.
Hamar kommune.
Elverum kommune.
Notodden kommune.
Skien kommune.
Arendal kommune.
Kristiansand kommune.
Stavanger kommune.
Haugesund kommune.
Ålesund kommune.
Bodø kommune.
Narvik kommune.
Det er innkommet uttalelser fra samtlige bortsett fra følgende: Sosialdepartementet (sistnevnte departement har man rådført seg med for så vidt angår opphevelse av regressretten for pensjonsinnretninger), Norsk Bilforsikring Gjensidig, Drosjeforsikringen Gjensidig, Norsk Motorklubb, Trygg Trafikk, Vest-Agder fylkes pensjonskasse samt de kommunale pensjonskasser i Bergen, Sandefjord, Halden, Notodden, Skien, Kristiansand og Stavanger.
Følgende meddeler at de ikke avgir uttalelse: Den norske Dommerforening, Handelsdepartementet, Norsk forsikringsjuridisk Forening og de kommunale pensjonskasser i Tønsberg og Bodø. Videre meddeler Norsk Arbeidsgiverforening, Skadeforsikringsselskapenes forening, Trafikkforsikrings-Forbundet, Norske Folk, Norges Brannkasse og Norske Livsforsikringsselskapers Forbund at de slutter seg til uttalelsen fra Norske Forsikringsselskapers Forbund. For Advokatforeningen er uttalelse avgitt av et nedsatt utvalg.
I forbindelse med merknadene til de enkelte paragrafer skal man komme nærmere inn på de uttalelser som er avgitt om komitéens forslag. Man skal her referere generelle merknader og gjengi de hovedsynspunkter som uttalelsene kan sies å gi uttrykk for.
Et spørsmål som er tatt opp i et par av de avgitte uttalelser, er spørsmålet om hurtigere utbetaling av erstatningsbeløp. Dette spørsmål tar man opp i avsnitt B (s. 23-26).
Spørsmålet om det bør gis nye lovregler om erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger er ikke spesielt berørt i uttalelsene bortsett fra Forbrukernes forsikringskontor som bl. a. har uttalt:
«Vi er enig i at det blir gitt nye lovregler om de forhold som erstatningslovkomitéen tar opp i denne innstillingen. Det synes hensiktsmessig at de nye regler tas inn som et nytt kapitel i lov om skadeserstatning i visse forhold (av 13. juni 1969). Vi er oppmerksom på at komitéen lar det stå åpent hvorvidt dette kapitel bør være kapitel 4 eller kapitel 5 i loven, – etter vår mening bør det være kapitel 4.»
Når det gjelder de hovedspørsmål som er behandlet i innstillingen, jfr. foran, støtter uttalelsene i det vesentlige komitéens standpunkt. For et par spørsmåls vedkommende gis det av en del høringsinstanser uttrykk dels for avvikende syn, dels for tvil med hensyn til komitéens standpunkt. Dette gjelder
Side 8
forslaget om innføring av menerstatning samt spørsmålet om erstatningsformen og i den forbindelse særlig spørsmålet om verdisikring av terminbeløp.
Når det gjelder innføring av adgang til å tilstå skadelidte en særskilt menerstatning, er forslaget godt mottatt av høringsinstansene. Det er imidlertid i noen av uttalelsene pekt på at det i innstillingen er gitt liten vegledning for fastsettingen av menerstatningens størrelse. Det er på denne bakgrunn bl. a. uttalt frykt for at utmåling av menerstatning vil kunne føre til flere prosesser i erstatningsaker. Det vises for øvrig til s. 19 flg.
Om erstatningsformen er samtlige høringsinstanser enig med komitéen i at det bør være adgang til å utmåle erstatning i form av engangsbeløp eller terminvise beløp. En del høringsuttalelser (Norske Forsikringsselskapers Forbund, Landsorganisasjonen, Statsbanenes Pensjonskasse og Motorførernes Avholdsforbund) foreslår imidlertid at kapitalerstatning – i likhet med regelen i bilansvarslova – bør opprettholdes som den prinsipale erstatningsform.
En del høringsinstanser går inn for at det blir gitt regler om verdisikring av terminbeløp. Dette gjelder Landsorganisasjonen, Norges Automobilforbund, Statsbanenes Pensjonskasse, Kongelig Norsk Automobilklub og Rikstrygdeverket.
Om spørsmålet om verdisikring av terminerstatninger vises til s. 16 flg.
Enkelte spørsmål om endringer i bilansvarslova 3. februar 1961 er kommet opp i tilknytning til Erstatningslovkomitéens innstilling om utkast til nye lovbestemmelser om erstatning for tap i framtidig erverv og for tap av forsørger. Dette gjelder spørsmål om endringer i § 6 om utmåling av erstatning, § 9 om begrensningsbeløp og § 11 om lemping av ansvaret. Disse spørsmålene har til dels vært tatt opp ved høringsbehandlingen av Erstatningslovkomitéens innstilling.
Spørsmål om endringer i bilansvarslova er imidlertid også kommet opp i annen sammenheng:
Ved brev 15 februar og 9 mars 1971 sendte Justisdepartementet til høring et notat om utkast til europeisk konvensjon om erstatningsansvar for skade voldt av motorkjøretøyer. I notatet ble det reist spørsmål om visse endringer i bilansvarslova. Dels gjaldt dette endringer som ville være nødvendige dersom Norge skulle slutte seg til en konvensjon i samsvar med det nevnte utkast; dels gjaldt det spørsmål som departementet fant grunn til å ta opp i samme omgang selv om lovendring ikke var noe vilkår for norsk ratifikasjon av en slik konvensjon.
Justisdepartementet forela saken for følgende instanser:
Samferdselsdepartementet.
Sosialdepartementet.
Utenriksdepartementet.
Forsikringsrådet.
Regjeringsadvokaten.
Den Norske Advokatforening.
Norsk Arbeidsgiverforening.
Norsk Forsikringsjuridisk Forening.
Norske Forsikringsselskapers Forbund.
Skadeforsikringsselskapenes Forening.
Trafikkforsikrings-Forbundet.
Drosjeforsikringen Gjensidig.
Kongelig Norsk Automobilklubb.
Motorførernes Avholdsforbund.
Norges Automobil-Forbund.
Norsk Motor Klubb.
Trygg Trafikk.
Norsk Bilforsikring Gjensidig.
Norges Brannkasse.
I et senere høringsbrev 27 desember 1971 uttalte Justisdepartementet at det ennå ikke var tatt endelig stilling til om Norge burde slutte seg til en europeisk bilansvarskonvensjon i samsvar med det utkast som forelå. Departementet aktet derfor ikke å ta med i erstatningslovproposisjonen endringer som spesielt hadde til hensikt å gjøre det mulig for Norge å slutte seg til en slik konvensjon. På enkelte punkter mente departementet imidlertid at endring i bilansvarslova i alle høve kunne være ønskelig, slik at disse forslagene burde tas med i erstatningslovproposisjonen.
Dette gjaldt for det første endringene i §§ 6, 9 og 11. Men det gjaldt også andre spørsmål: justering av definisjonen av «motorvogn» i § 3; oppheving av et unntak i § 5 bokstav a for skade på ting som tilhører eier eller bruker, i tilfelle der eier eller bruker ikke selv har ført vognen; oppheving av unntaket i § 5 bokstav b når det gjelder personskade som føreren blir påført; samt endring i § 10 annet ledd, slik at skade på fast eiendom voldt av ukjent motorvogn skal dekkes av forsikringen.
Høringsbrev om dette ble sendt følgende instanser:
Samferdselsdepartementet.
Sosialdepartementet.
Forbrukerrådet.
Forbrukernes forsikringskontor.
Forsikringsrådet.
Den Norske Advokatforening.
Norske Forsikringsselskapers Forbund.
Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig.
Side 9
Motorførernes Avholdsforbund.
Norges Automobil-Forbund.
Norsk Transportarbeiderforbund.
Norsk Arbeidsgiverforening.
Kongelig Norsk Automobilklubb.
Norsk Motor Klubb.
Endelig har Samferdselsdepartementet tatt opp overfor Justisdepartementet spørsmål om endringer av bestemmelsene om registreringsmyndighet og tiltak ved forsømmelse av forsikringsplikten, nemlig bilansvarslova §§ 18, 19 og 20 samt vegtrafikkloven § 36. Utkast til lovendringer på dette området og motiver til endringsforslagene er i det vesentlige utarbeidet av Samferdselsdepartementet.
Erstatningslovkomitéen har i sin innstilling anbefalt at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevd. Spørsmålet ble derfor tatt opp av departementet i brev 15. juli 1971 til høringsinstansene. Det heter i brevet om dette:
«Komitéen foreslår at det som hittil skal gjøres fradrag i erstatningsbeløpet for pensjonsytelser som skadelidte har fått eller kommer til å få på grunn av skaden (innst. s. 28). I denne forbindelse anbefaler komitéen at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevd (innst. s. 28 og s. 31-32). Av den grunn bes særlig pensjoninnretningene uttale seg om dette spørsmål, herunder om hvorvidt de mener å ha regressrett for pensjonsytelser nå og i tilfelle om regressrett vil bli gjort gjeldende i videre utstrekning enn for trygdene (dvs. regressrett bare ved forsett). Man gjør her merksam på at Justisdepartementet – i samarbeid med Sosialdepartementet – vil ta standpunkt til dette spørsmål uten å innhente ytterligere utredninger eller uttalelser.»
Bortsett fra Akershus fylkes pensjonskasse, Trondheim kommunale pensjonskasse, Haugesund kommunale pensjonskasse, Drammen kommunale pensjonskasse og muligens Ålesund kommunale pensjonskasse er samtlige høringsinstanser enten enig i eller har ikke noe å bemerke til at regressretten oppheves (i samme utstrekning som for trygdene). I Styret for Statens pensjonskasse er flertallet (2) enig i at regressretten oppheves, mens mindretallet (adm. direktør) mener at nåværende regressrett bør opprettholdes.
Fra en del av de uttalelser som er innkommet og som anbefaler at regressretten for pensjonsinnretninger oppheves, gjengis følgende:
Norske Forsikringsselskapers Forbund uttaler:
«Erstatningslovkomitéen foreslår at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevet. Vi er enige med komitéen i at når regressretten nå er opphevet for trygdenes vedkommende, er det naturlig at den også faller bort for pensjonsinnretningene. I henhold til Forsikringsavtalelovens § 25, 2. ledd, har livsforsikringsselskaper ingen regressrett verken når det gjelder kapitalforsikringer eller renteforsikringer – herunder individuelle og kollektive pensjonsforsikringer.»
Forsikringsrådet uttaler:
«På side 28 under pkt. f og side 31-32 under pkt. 3 a foreslår komitéen at den eksisterende regressrett for pensjonsinnretninger oppheves. Dette for å bringe likhet i reglene og oppheve den umotiverte forskjell som ellers ville være mellom folketrygden og offentlig eller private pensjonsinnretninger.
Forsikringsrådet vil uttale sin prinsippielle tilslutning til komitéens forslag og begrunnelse, og kan opplyse at en rundspørring til noen av de største pensjonsinnretningene har bekreftet at regressretten beløpsmessig har vært av minimal betydning idet regresskrav i liten utstrekning er blitt fremmet.
Ut fra et tilsynssynspunkt kan det heller ikke sees at et eventuelt bortfall av innretningens regresskrav kan svekke de pensjonsberettigedes stilling. Forsikringsrådet kan således også på dette grunnlag tiltre komitéens forslag.»
Styret for Statens pensjonskasse uttaler:
«Spørsmålet om pensjonsinnretningers rett til å kreve regress av skadevolder – eller det forsikringsselskap hvor han er ansvarsforsikret – for de utbetalinger av invalidpensjon eller pensjon til etterlatte som er utløst ved en tredjemanns erstatningsbetingende forhold – ble først reist i Statens Pensjonskasse i 1957. Saken ble forelagt Lovavdelingen som ga sin uttalelse 4. juli 1957 (J. nr. 852/57). Uttalelsen er referert i komiteens innstilling, side 29. (Årstallet er i innstillingen feilaktig oppgitt til 1967).
Etter Lovavdelingens uttalelse om at det ble antatt at Pensjonskassen hadde en slik regressrett, har Pensjonskassen en rekke ganger reist regresskrav i forbindelse med biluhell for å få dekket de økte pensjonsutgifter som er en følge av personskade oppstått ved uhellet. Kravet er reist overfor det forsikringsselskap hvor skadevolderen er ansvarsforsikret.
Vårt regresskrav i slike saker har bygget på det faktiske forhold at Pensjonskassen er blitt økonomisk skadelidende på grunn av det biluhell vårt medlem har vært utsatt for. Ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger har det således vært antatt at Pensjonskassen har krav på erstatning fra forsikringsselskapet for de økte pensjonsutgifter. Flere forsikringsselskap har imidlertid pekt på at Pensjonskassen har mottatt premie for å bære den risiko som er blitt aktuell og at Pensjonskassen ikke kan velte sitt ansvar over på bilforsikringsselskapet. Til dette har Pensjonskassen bemerket at bilforsikringsselskapet også har mottatt premie og at selskapet har mottatt premie nettopp for å bære det økonomiske ansvar ved biluhellet. Pensjonskassen har antatt at forsikringsselskapet ikke kan bli fritatt for en del av sitt ansvar i de tilfelle personskaden rammer en person som har pensjonsforsikring.
Side 10
Pensjonskassen har tidligere antatt at den hadde rett til erstatning på like linje med andre skadelidte som ikke ved lovbestemmelse eller på annen måte har en spesiell prioritet på erstatning. Etter vår oppfatning hadde vårt medlems krav på erstatning ikke prioritet foran vårt regresskrav. Hvis forsikringssummen ikke var tilstrekkelig til å dekke erstatningskravene, ble det antatt at forsikringssummen måtte deles pro rata mellom de skadelidte i forhold til erstatningskravenes størrelse. Pensjonskassen mente at denne oppfatning var i overensstemmelse med Høyesteretts uttalelse i dom av 20. januar 1969 hvor det heter at Pensjonskassen må ansees inntrådt i skadelidtes erstatningskrav.
Spørsmålet om prioritering av erstatnings- og regresskrav ble imidlertid i mars 1970 forelagt Regjeringsadvokaten som i sin uttalelse konkluderte med at skadelidtes krav går foran Pensjonskassens regresskrav. Uttalelsen bygget bl. a. på at i de tilfelle der loven har regulert spørsmålet, har en valgt den løsning at trygdeinnretningen skal stå tilbake for skadelidtes krav.
Pensjonskassen har for tiden flere løpende regressaker. Avslutningen av slike saker tar ofte svært lang tid, da det kan være vanskelig å fastsette størrelsen av skadelidtes endelige krav. Kassen behandler nå sakene i overensstemmelse med Regjeringsadvokatens uttalelse. Pensjonskassen har imidlertid ikke funnet grunn til å være mer tilbakeholdende med å reise regresskrav selv om trygdenes rett til regress i saker uten forsettlig voldt skade er falt bort ved lov av 19. juni 1970, (endring i lov om folketrygd).
Etter at folketrygden ble innført, er en del av utgiftene ved invalid- og etterlattepensjonering overført fra tjenestepensjonsordningen til folketrygden. Når slike pensjoner løper i de to pensjonsinnretninger samtidig, skjer det full samordning, slik at pensjonene i tjenestepensjonsordningen blir redusert med det beløp folketrygden utbetaler. Det er på disse reduserte pensjonsbeløp Pensjonskassen bygger sine regresskrav. Det vil derfor etter hvert beløpsmessig bli mindre regresskrav fra pensjonsinnretningene.
Vi viser imidlertid til at folketrygdens enkepensjon er behovsprøvet i motsetning til enkepensjoner fra Pensjonskassen, og det vil derfor fortsatt bli utbetalt enkepensjoner fullt ut herfra som det etter nåværende praksis kan være naturlig å søke regress for. Videre pekes på at Pensjonskassen i motsetning til folketrygden utbetaler forlengede barnepensjoner fra barnets fylte 18 år til fylte 21 år i utdanningsøyemed. Slike forlengede barnepensjoner bevilges etter søknad og innvilges i et stort antall hvert år. Her kan det også bli aktuelt med regresskrav.
– – –
Flertallet i Pensjonskassens styre, h.r.dommer Roll-Matthiesen og kartellformann Mugaas, mener at det bør innføres samme regel for pensjonsinnretningene som den som allerede er instituert i folketrygllovens § 18, 7 for trygdene, nemlig at regressadgangen bortfaller i alle tilfeller unntatt hvor skaden er voldt forsettlig. Da regressadgangen antas å ha hjemmel i gjeldende lovgivning, antas den nye bestemmelse å måtte innføres ved positiv lovbestemmelse.
Styrets mindretall, adm. direktør Haugland, mener at den nåværende regressadgang bør opprettholdes. Erstatningslovkomitéen har bl. a. anført på side 32, spalte I i sin innstilling:
,,Pensjonspremier derimot betales bare av de som er medlem av pensjonsinnretningen.»
Det skal da bemerkes at staten dekker den langt overveiende del av Pensjonskassens utgifter og i alle fall inntil i dag har tatt på seg å indeksregulere pensjonene. I folketrygden dekker staten bare en mindre del av utgiftene.
Når det gjelder argumentet om at skadelidte og skadevolder er medlem av samme pensjonsordning, kan det ikke sees at dette har noen rettslig relevans. Pensjonskassen kan neppe gjøres ansvarlig for de skader dens medlemmer gjør. Det er videre anført av komitéen at regressoppgjøret har liten betydning for selskapene. Dette argument synes i hvert fall ikke å tale for bortfall av regressretten for Statens Pensjonskasse.
På side 32, 2. spalte, er det anført at det skulle være mulig i større utstrekning å yte full erstatning til skadelidte hvis regressretten faller bort. Til dette er å bemerke at Pensjonskassen ikke reiser krav til fortrengsel for skadelidte. Selv om skadelidte samlet har fått dekket hele sin skade, vil der i mange tilfelle være plass for vårt krav helt eller delvis innenfor det erstatningspliktige selskaps ansvar. En ubetinget frafallelse av Pensjonskassens regressadgang av hensyn til skadelidte er således ikke nødvendig her. Slik frafallelse vil bare medføre at forsikringsselskapenes ansvar i disse saker blir redusert. Når det gjelder den rettslige inndrivelse, har Pensjonskassen hittil ikke vært part i andre saker enn de hvor skadelidte selv har reist sak på grunn av at forsikringsselskapene benekter sitt krav helt eller delvis. De øvrige saker har blitt løst i mindelighet. Det kan derfor ikke sees at en opphevelse av regressadgangen vil kunne få noen betydning for domstolenes erstatningsutmåling overfor skadelidte.
Vedtatt i styremøte 8. november 1971.»
Pensjonstrygden for sjømenn uttaler:
«Innstillingen foranlediger ikke vesentlige merknader fra Pensjonstrygden for sjømenn. I forbindelse med at komitéen anbefaler at regressretten for pensjonsinnretninger oppheves skal vi uttale:
Lov om pensjonstrygd for sjømenn har ikke bestemmelser om regress for ytelser som utbetales etter denne lov. Vi antar imidlertid at den høyesterettsdom, inntatt i Rt-1968-48 som komitéen omtaler i innstillingen s. 28 bokstav f, leder til at Pensjonstrygden for sjømenn vil ha regressrett mot skadevolderen, eventuelt mot forsikringsselskap som har overtatt hans ansvar. Regressretten kan i tilfelle tenkes for de uførestønader som ytes etter pensjonstrygdlovens §§ 19 og 20 og for etterlattepensjoner kap. IV og V.
Spørsmålet har hittil ikke vært aktuelt for Pensjonstrygden for sjømenn.
Vi regner med at det heller ikke vil bh særlig aktuelt i fremtiden, etter at pensjonstrygden er tilpasset folketrygden. Denne tilpassing innebærer at ordningen med uførestønader avvikles. Det tilstås ikke uførestønad når ervervsuførheten er inntruffet etter
Side 11
For øvrig bemerkes at i regresstilfelle vil pensjonisten ofte ha andre pensjons- og trygdeytelser som leder til nedsetting av tjenestepensjonen etter regler i samordningsloven og i de enkelte pensjonslover. Den netto pensjon som utbetales vil derfor ofte være relativt lav. Dette gjelder ikke minst etterlattepensjoner.
Ut fra det som her er sagt vil en opphevelse av regressretten neppe få vesentlige konsekvenser for pensjonstrygden for sjømenn. Vi har derfor, og også ut fra det prinsipielle syn som utvalget fremholder, ikke noe å bemerke til utvalgets anbefaling om å oppheve regressretten.»
Styret for Pensjonsordningen for sykepleiere uttaler:
«Styret i Pensjonsordningen for sykepleiere har i møte den 6. oktober d. å. behandlet innstillingen fra erstatningslovkomitéen og vedtatt å avgi uttalelse vedrørende de spørsmål som vedrører Pensjonsordningen for sykepleiere. Styret finner å kunne slutte seg til at regressretten for pensjonsordninger faller bort i samme utstrekning som for folketrygden. Styret finner det videre naturlig at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløpene tas hensyn til pensjonsytelser.»
Kommunal Landspensjonskasse uttaler:
«Styret i Kommunal Landspensjonskasse behandlet i sitt møte den 7. oktober d. å. innstillingen fra erstatningslovkomitéen. Styret vedtok å uttale seg om de spørsmål som er av betydning for pensjonsordninger i KLP. Styret vedtok å slutte seg til at regressretten for pensjonsordninger faller bort i samme utstrekning som for folketrygden. Videre fant styret det naturlig at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløp tas hensyn til pensjonsytelser.»
Moss kommunale pensjonskasse uttaler:
«Departementet peker på at komitéen anbefaler at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevet (Innst. s. 28 og s. 31-32) og ønsker uttalelse fra pensjonskassen særskilt om dette punkt.
Moss kommunale pensjonskasse har ikke hatt noe tilfelle hvor spørsmålet om regress ville blitt aktuelt. En kan derfor være enig med komitéen i at regressoppgjøret har liten økonomisk betydning for kassen (s. 32).
Ved beregning av det tilskudd kassen skal ha, er det gått ut fra at kassen skal betale uførepensjon uansett årsaken til at medlemmet er blitt ufør og enke- og barnepensjon uansett årsaken til at medlemmet er avgått ved døden. Det er ikke i beregningen tatt hensyn til mulig besparelse ved anvendelse av regressrett. Et bortfall av regressretten vil derfor ikke ha noen umiddelbar økonomisk betydning for kassen.
Man må kunne akseptere at den kommunale pensjonskasse får samme regressrett som trygden, jfr. departementets brev.»
Oslo kommunale pensjonskasse uttaler:
Oslo kommunale pensjonskasse har særlig i løpet av de siste 10 år hatt en del tilfeller av trafikkulykker som har utløst pensjonsytelser i form av vartpenger eller sykepensjon, evt. enke- og/eller barnepensjon. Pensjonskassen har i slike tilfeller – evt. gjennom kommuneadvokaten – fremsatt krav overfor vedk. forsikringsselskap om erstatning for utgiftene.
Kravene som vanligvis omfatter de løpende utgifter frem til skadeoppgjøret og den kapitaliserte verdi av de fremtidige pensjonsytelser, er stort sett oppgjort i minnelighet enten med full dekning eller med reduserte beløp hvis det har foreligget ansvarsbetingende uaktsomhet fra skadelidtes side eller andre spesielle forhold. Det dreier seg ofte om ganske store beløp. Eksempelvis kan nevnes at pensjonskassen for noen år siden fremsatte et regresskrav på ca. kr. 150 000,- for sykepensjon etter et trafikkuhell på Holmenkollbanen.
Kravet ble etter lange forhandlinger oppgjort med kr. 110 000,-. I en annen sak som gjaldt en bilulykke i Sverige i 1960 fremmet pensjonskassen regresskrav for kontantverdi av sykepensjon og barnepensjon med til sammen ca. kr. 134 000,-. Også denne sak ble etter forhandlinger oppgjort i minnelighet med ca. kr. 112 000,- fra angjeldende svenske forsikringsselskap.
Pensjonskassen har imidlertid for tiden en sak som er innbragt for byretten og gjelder en bilulykke i Sverige i 1967 hvor forsørgeren omkom. Rikstrygdeverket og Oslo kommunes pensjonskasse har her hver for seg reist regresskrav for utgifter til enke- og barnepensjon idet forulykkede etterlot seg en ganske ung hustru og to mindreårige barn. Rikstrygdeverket regnet med å utbetale full enkepensjon til det yngste barn var fylt 10 år og at enken deretter måtte kunne antas å få egen ervervsinntekt skjønnsmessig og forsiktig vurdert til kr. 15 000,- pr. år. For den tid Rikstrygdeverket gjennom folketrygden utbetaler full enkepensjon, vil enken etter samordningsreglene være 0-pensjonist i Oslo kommunes pensjonskasse, men pensjonskassen må regne med utbetalinger fra den tid det yngste barn fyller 10 år. Hovedforhandling i saken ble påbegynt siste sommer og etter samråd nedla Rikstrygdeverket og Oslo kommunes pensjonskasse en fellespåstand om et samlet regresskrav på ca. kr. 181 000,- basert på de ovennevnte forutsetninger. Saken ble imidlertid utsatt på grunn av innstillingen fra Erstatningslovkomitéen og usikkerhet om lovendringen vedrørende trygdenes regresrett er begrenset til nye skadetilfeller etter 1. januar 1971 eller også kan tenkes å omfatte eldre, men ennå ikke oppgjorte skader. Man ventet vistnok en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling om dette spørsmål. Hovedforhandlingen er ennå ikke gjenopptatt.
Pensjonskassen antar for sitt vedkommende at det endrede regressgrunnlag for trygdene ikke uten videre kan gjøres gjeldende for tjenestepensjonsordningene hvor regressretten må ansees fastslått gjennom rettspraksis og
Side 12
derfor ikke kan oppheves uten ved særskilt lov.
Pensjonskassen kan heller ikke uten videre dele det syn som Erstatningslovkomitéen synes å forfekte i innstillingen s. 32, at regressretten for pensjonsutgifter til skadelidte skulle innvirke på skadeoppgjørene til ugunst for skadelidte. Det kan i denne forbindelse i hvertfall nevnes at regresskravet vanligvis ansees å måtte stå tilbake for skadelidtes krav hvis det ikke er full dekning for erstatningsbeløpet.
Pensjonskassen vil videre peke på at en eventuell opphevelse av regressretten kan på føre tjenestepensjonsordningene tap fordi de pensjonsytelser som begrunner regresskravet, ikke har forsikringsteknisk dekning i de opparbeidede fondsmidler. Slike tap kan etter pensjonskassens oppfatning ikke ansees oppveiet ved at de offentlige pensjonsordninger på grunn av samordningsreglene får mindre pensjonsutgifter. Det må tas i betraktning at de av samme grunn også får mindre premieinntekter idet samordningen blir et ledd i de forsikringstekniske oppgjør som bestemmer pensjonspremiens størrelse. For vår pensjonskasse betyr dette at Oslo kommune som både utreder pensjonspremiene og står som garantist for kassens forpliktelser, i siste instans må bære tap av ovennevnte art.
Som tidligere nevnt kan regresskravene i den enkelte sak gå opp i ganske store beløp og det må sikkert også regnes med at trafikkulykkene vil øke i de kommende år. Det synes derfor i op for seg betenkelig å frata pensjonsordningene adgangen til å søke regress hos skadevolderen eller hans forsikringsselskap hvor premiene må være beregnet nettopp med det for øye å dekke ansvar i slike tilfeller.
På den annen side må det nok erkjennes at den omstendighet at trygdene har mistet sin tidligere regressrett (bortsett fra forsettlig skadevoldelse) under enhver omstendighet i større eller mindre grad kommer til å innvirke på pensjonskassens regressmuligheter og vanskeligjøre eller kanskje helt umuliggjøre håndhevelsen av disse. Det gjelder særlig enkepensjoner hvor Folketrygdens ytelser som kjent er gjenstand for behovsprøving og visstnok når som helst kan tas opp av Rikstrygdeverket til fornyet prøvelse. Etter samordningsloven skal Folketrygdens enkepensjon i sin helhet gå til fradrag i enkepensjon fra tjenestepensjonsordning. Sistnevnte ordning får derved en redusert eller eventuelt ingen utbetaling, sålenge Folketrygden yder full enkepensjon. Når eller hvis Folketrygdens ytelser reduseres eller faller helt bort på grunn av behovsprøvingen, blir pensjonsordningene automatisk koblet inn med sine ydelser, eventuelt opp til full pensjon. Det er her problemet ligger, idet Folketrygdens enkepensjon vanligvis bare tilståes «inntil videre» slik at pensjonsordningene ikke kan vite med sikkerhet hverken når deres ansvar blir aktuelt eller hvor stort det vil bli. Bistand fra Rikstrygdeverket til en felles løsning av problemet synes ikke aktuelt når regressretten er bortfalt for trygdenes vedkommende.
Under disse omstendigheter blir det så vidt skjønnes praktisk talt umulig for pensjonsordningene å beregne sine eventuelle regresskrav på et grunnlag som domstolene kan godta.
Lignende vanskeligheter kan også tenkes i forbindelse med sykepensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra Folketrygden. Hvis den skadede dessuten skulle oppebære yrkesskadetrygd, vil samordningsreglene ofte føre til at vedkommende blir 0-pensjonist i tjenesteoensjonsordningen. Men utviklingen fremover har man ikke alltid grunnlag for å vurdere med noen sikkerhet. Også i slike tilfeller vil det kunne påhvile pensjonsordningene et mere eller mindre ubestemmelig ansvar som vanskelig kan omsettes i konkrete regresskrav.
Det kan endelig nevnes at regressakene stort sett antas å medføre betydelig merarbeide for pensjonsordningene. Det gjelder hvertfall med sikkerhet vår pensjonskasse og arbeidet kan også anta et slikt omfang at det realøkonomisk neppe står i rimelig forhold til det oppnådde resultat.
Under de her nevnte omstendigheter finner pensjonskassen at det tross alt kanskje må være den rimeligste løsning at regressretten for tjenestepensjonsordningene oppheves på samme måte som for trygdene. Pensjonsordningene trenger i høy grad klare og greie retningslinjer for sitt arbeide og så vidt skjønnes kan dette innenfor heromhandlede område under någjeldende rettstilstand lettest oppnåes ved at regressretten oppheves.»
Rikstrygdeverket uttaler:
«Rikstrygdeverket regner med at for de offentlige trygder og pensjonsordninger som Rikstrygdeverket administrerer er regressretten bortfalt for skader inntruffet etter 1. januar 1971, bortsett fra de tilfelle hvor skaden er forvoldt forsettlig.»
Fra de uttalelser som gir uttrykk for uenighet i at regressretten for pensjonsinnretninger oppheves, skal refereres følgende:
Akershus fylkes pensjonskasse:
«Som det vil fremgå av det som er uttalt i innstillingen fra erstatningslovkomitéen (se side 28 litra f) må det ansees som gjeldende rett at pensjonsordninger, såvel offentlige som private, har regressrett mot skadevolder, eller det forsikringsselskap som har overtatt hans ansvar, når det utbetales invalid- eller etterlattepensjon som er utløst ved skadevolderens erstatningsbetingende forhold. Når det gjelder prioriteringen mellom skadelidte og pensjonsordningen, antas det at sistnevnte må stå tilbake for førstnevntes krav.
Etter innføringen av folketrygden er riktignok en del av utgiftene ved invalid- og etterlattepensjonering overført fra tjenestepensjonsordningen til folketrygden i henhold til samordningslovenes regler og regresskravene fra pensjonsordningene vil derfor etter hvert bli mindre, men selv med de innskrenkninger i regressadgangen som etter det anførte nå foreligger, kan det dreie seg om beløp som ikke er ubetydelig for en pensjonsordning.
Det bør her særlig fremheves at et eventuelt regresskrav for en tjenestepensjonsordning etter gjeldende regler ikke skjer til fortrengsel for skadelidte, og at det ofte vil være plass for pensjonsordningens krav, helt eller delvis, selv når skadelidte har fått dekket hele sitt krav.
Side 13
En ubetinget frafallelse av pensjonsordningens regresskrav av hensyn til skadelidte er således ikke nødvendig. Slik frafallelse vil derimot medføre en reduksjon av forsikringsselskapers ansvar.
Alt tatt i betraktning vil Fylket uttale at man er av den oppfatning at pensjonsordningenes nåværende regressadgang bør opprettholdes.»
Ålesund kommunale pensjonskasse:
«At regressretten for trygdeytelser ble borttatt, var blant annet begrunnet med at alle nå, også skadevolderen, har betalt trygdepremie. Det ble derfor antatt å være urimelig om han i tillegg hertil skulle betale vederlag for skader som ble dekket av trygden. I pensjonsinnretninger betaler kun medlemmene og arbeidsgiveren innskott, ikke skadevolderen. Det kan derfor ikke her med samme grunn som for trygdeytelser tales om urimelighet om skadevolderen må betale. Når det gjøres fradrag i brutto utregnet økonomisk skade med ytelser fra pensjonsinnretninger, blir skadevolderen fritatt for denne fradragsdelen uten noen motytelse. Vi er klar over at regressretten i pensjonsforhold kan i enkelte tilfeller gå ut over den eller de skadelidte. Forutsatt at der kan finnes frem til oppgjørsregler som kan hindre slike skadevirkninger, kunne vel regressretten i slike forhold bli opprettholdt.
Skal regressretten også i pensjonsforhold bortfalle, bør vel dette komme klart fram i lovteksten.
Vi gjør for ordens skyld merksam på at det ikke har vært aktuelt på mange år for Ålesund kommunale Pensjonskasse å gjøre bruk av regressrett. Pensjonskassen har heller ikke for tiden saker hvor dette kan ventes aktuelt.»
Trondheim kommunale pensjonskasse:
«Pensjonskassen mener at den har regressrett overfor skadevolder som utløser utbetaling av pensjon enten i form av uførepensjon, barnepensjon eller enkepensjon. Regressretten er ikke omtalt i våre vedtekter, hvilket forsåvidt er naturlig, i og med at vedtektene bare regulerer de innbyrdes rettigheter og plikter mellom kassen og dens medlemmer, samt forvaltningen og administrasjonen av kassen. Anledningen til å gjøre regress gjeldende antas å ha hjemmel i gjeldende rett.
I praksis har det såvidt vites ikke forekommet at Pensjonskassen har gjort noe regresskrav gjeldende. Dette skyldes i det vesentlige at kassens medlemmer ikke synes å ha vært gjenstand for erstatningsbetingende ulykker, men kanskje også til en viss grad at man ikke har hatt noe sikkert system når det gjelder å registrere slike tilfeller.
Jeg kjenner ikke motivene for opphevelsen av trygdenes regressrett, men går ut fra at det også var et ikke uvesentlig moment av rent praktisk art som gjorde det ønskelig for trygdekontorene å se bort fra regressretten. Hvis så er tilfelle så bør ikke hensynet til at trygdekassene har mistet regressretten nyttes som et argument for at det samme bør skje for andre pensjonsordninger.
Jeg kan heller ikke være enig i at en regressrett vil virke ugunstig for skadelidte ved utmåling av erstatningen. Det vil under erstatningssaken være på det rene hvilke pensjonsrettigheter skadelidte har, og det skal jo uansett gjøres fradrag for pensjonsytelser i h. h. t. § 5-1. Domstolen må derfor vurdere den samlede erstatning for å finne ut hva skadevolderen eller hans forsikringsselskap skal betale. Som en kontroll på sin egen vurdering vil domstolen ha anledning til under saken å få opplyst hva et eventuelt regresskrav vil kunne dreie seg om.
Etter min oppfatning er dette et rent teknisk spørsmål som domstolene vil kunne løse.»
Haugesund kommunale pensjonskasse:
«Pensjonsvedtektene i Haugesund kommunale pensjonskasse samsvarer i det alt vesentlige med de regler man har for Statens Pensjonskasse.
Man har i vedtektene ingen bestemmelse om regress ovenfor tredje mann. Imidlertid har regresskrav vært gjort gjeldende i de tilfellene problemet har oppstått. Jeg skal i denne forbindelse vise til en trafikkulykkesak hvor Haugesund kommunale pensjonskasse i Gulating lagmannsrett fikk tilkjent en erstatning på kr. 40 000,-.
I innstillingen fra Erstatningslovkomitéen (se særlig side 32) blir det foreslått at denne regressrett blir opphevet. Det blir særlig pekt på at man vil foreslå regressretten opphevet forsåvidt angår trygdene, og komitéen kan ikke se at det er reelle grunner for en forskjellig løsning i forhold til pensjonsinnretningene.
Jeg vil i denne forbindelse spesielt peke på det argument som er anført i komitéinnstillingen hvor det heter at trygdene er alle med å betale, mens pensjonspremier bare betales av dem som er medlemmer av pensjonsinnretningen. Det kan videre anføres at vedkommende arbeidsgiver i langt større grad enn medlemmet selv, betaler og er med å finansiere pensjonsinnretningene, og økte utgifter i forbindelse med øket pensjonsansvar vil slå ut i økte arbeidsgiverutgifter.
Jeg vil derfor anta at det her er en vesentlig forskjell fra trygdene.
Jeg vil derfor foreslå at regressretten for pensjonsinnretningene opprettholdes.»
Drammen kommunale pensjonskasse:
«For så vidt gjelder den aktuelle situasjon har man i Drammen kommunale Pensjonskasse ansett det slik at når pensjonskassens plikt til å utbetale uførepensjon i henhold til vedtektene utløses ved en tredjemanns erstatningsbetingende forhold, antas pensjonskassen å ha et regresskrav mot denne, eventuelt det forsikringsselskap hvor vedkommende er ansvarsforsikret. Dette har man betraktet som en generell regel, uten hensyn til skyldgraden hos skadevolderen, altså enten erstatningskravet bygger på objektivt ansvar, uaktsomhet eller forsett. Tilsvarende vil man selvfølgelig betrakte det ved enkepensjoner og barnepensjoner. Slike saker er ikke hyppig forekommende, men krav av denne art har vært reist relativt nylig.
Fra Drammen kommunale Pensjonskasses side kan man ikke si seg enig i at den regressrett man har hatt hittil blir opphevet, og man er heller ikke enig i den begrunnelse komitéen har gitt for dette. Når det anføres at komitéen ikke kan se at det foreligger noen grunn til å behandle pensjoner og trygder
Side 14
forskjellig, vil man peke på at det foreligger såvidt reelle forskjeller at sammenligningen ikke er holdbar selv om man anser ordningen for trygdene å være riktig. Når man avviser det argument for regressrett, nemlig at pensjonspremier bare betales av medlemmene mens trygdepremier betales av alle, med den begrunnelse for det første at trygdene ikke opprettholder regress overfor utenlandsk skadevolder som står utenfor trygden og for det annet at det kan forekomme at både skadevolder og skadelidt er medlem av samme pensjonsinnretning, så synes det som om de gitte eksempler er de rene unntak som vel overhode ikke burde vært nevnt i denne sammenheng. For å belyse det ene eksempelet om at skadevolder og skadelidde kan være medlem av samme pensjonsinnretning, så vil man uten kompliserte beregninger kunne finne ut at dersom en av Drammen kommunale Pensjonskasses 1 200 medlemmer ble utsatt for en bilulykke, så skulle det med den trafikktetthet man har idag temmelig godt gjøres at skadevolder nettopp skulle være en av de øvrige medlemmer av pensjonskassen.
At regressoppgjørene har liten økonomisk betydning for selskapene, er vel en sannhet med store modifikasjaoner. Blir det en varig invaliditet, er det – selv etter samordning med trygdene – ganske betydelige utgifter som påføres en pensjonsinnretning. Når det henvises til at pensjonspremier bare betales av de som er medlemmer av pensjonsinnretningen, så er dette kun en halv sannhet, idet arbeidsgiver – i alle fall i de kommunale pensjonsinnretninger – dekker en vesentlig større del enn medlemmene. For Drammen kommunale Pensjonskasses vedkommende er uførepensjonene gjenstand for direkte refusjon fra kommunen, hvorfor et gitt invalilitetstilfelle fører til en direkte utgift for kommunen. Hadde derimot ordningen vært at også uførepensjonene hadde vært inkludert i kommunens tilskudd, ville kommunens tilskudd vært ca. 7 ganger større enn den premie medlemmer betaler.
Anførslene om at bortfall av regressretten kan komme skadelidte direkte tilgode synes vanskelig å ta standpunkt til, idet det faktisk i argumentasjonen forutsettes at domstolene kan tenkes å ta hensyn som vel i alle fall ikke kan komme til uttrykk i premissene. Når det videre i innstillingen anføres at en opphevelse av regressretten for pensjonsinnretningene vil innebære et redusert ansvar for skadevolderen, og at det dermed i større utstrekning skulle være mulig å gi full erstatning, så må man fortsatt erklære seg uenig. Foreligger der en legitimert tapsberegning – og det vil altså si for en som er medlem av en pensjonsordning etter fradrag av de pensjonsytelser han kan regne med – så må vedkommende etter undertegnedes oppfatning ha krav på full erstatning enten det gjøres regresskrav gjeldende eller ikke. Spørsmålet blir jo i realiteten bare hvorvidt den del av kravet som refererer seg til verdien av pensjonsytelsen, skal tilgodeses pensjonsinnretningen, skadelidte eller skadevolder.
At den del av et rettmessig erstatningskrav som under enhver omstendighet vil bli dekket gjennom en pensjonsinnretning skal komme skadevolder til fordel synes etter undertegnedes oppfatning høyst urimelig. I realiteten må det vel betraktes som mer urimelig enn om skadelidte skulle få dobbelt erstatning ved at han såvel fikk full erstatning som ubeskåret pensjonsytelse. Det som imidlertid synes ganske uomtvistelig, er at vedkommende pensjonsinnretning lider et tap. Dette lar seg beregne, og bør selvfølgelig etter vanlig erstatningsrettslige prinsipper dekkes av den som er ansvarlig for skaden. Enhver pensjonsinnretning har for å kunne oppfylle sine forpliktelser etter sine vedtekter behov for en viss kapital, og på grunnlag av de forsikringstekniske beregninger vil en svekkelse av kapitalen eller økning av pensjoniststokken føre til behov for tilførsel av ytterligere kapital. Det er således uomtvistelig et tap som rammer pensjonskassen dersom de på grunn av en utenforstående skadevolder får en aktuell uføre/enke/barnepensjon.»
I forbindelse med spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger, har enkelte høringsinstanser kommet inn på en del andre problemer. Således har Regjeringsadvokaten, som ikke finner grunn til å uttale seg om spørsmålet, tilføyd følgende:
«Derimot vil man peke på et behov for en presisering av at arbeidsgiverens tap i forbindelse med skader som nevnt, herunder utgifter til trygdeordningene, så vidt skjønnes ikke berøres av utvalgets forslag. For så vidt også private pensjonskassers regressrett oppheves, vil det være nødvendig med en presisering av i hvilken utstrekning dette berører arbeidsgivernes regress.»
Statsbanenes pensjonskasse, som ikke har noe å bemerke til at spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger tas opp, har reist spørsmålet om oppheving av regressretten for ytelser til vanføre etter lov 5 desember 1958 nr. 1. Det heter i uttalelsen bl. a.:
«Videre vil man peke på den regressrett som er hjemlet i lov om vanføre av 5. desember 1958 § 10 siste ledd, og som er omtrent identisk med den regressrett syketrygden og yrkesskadetrygden tidligere hadde. Det synes naturlig at også denne regel blir vurdert opphevet ved en eventuell opphevelse av regressretten for pensjonsinnretningene.»
Forsvarsdepartementet har i sin uttalelse reist spørsmålet om en eventuell oppheving av regressretten vil berøre adgangen til å kreve refusjon av sykelønn og annen stønad i forbindelse med skade. Det heter i uttalelsen:
«En har videre festet seg ved at komitéen foreslår at pensjonsinnretningenes regressrett blir opphevet, og at det ærede departement har tatt dette spørsmål opp med pensjonsinnretningene. En går ut fra at komitéens forslag om opphevelse av regressrett ikke uten videre vil omfatte adgangen til å kreve refusjon av sykelønn og annen
Side 15
stønad i forbindelse med skade som ikke kan anses som pensjonsytelser. Det kan nevnes at Riksrevisjonen i skriv til Forsvarsdepartementet har påpekt at det kan synes noe tilfeldig i hvilken utstrekning det gjøres refusjonskrav gjeldende mot skadevolders forsikringsselskap når personell mottar sykelønn etter trafikkskade og har etterlyst regler for saksbehandling på dette område. Forsvarsdepartementet vil ta saken opp med Lønns- og prisdepartementet da saken antas å ha prinsipiell betydning og således ha interesse også for andre statsetater.»
Lønns- og prisdepartementet har pekt på at det fins særskilte bestemmelser om erstatningsansvar for staten i statens lønnsregulativ §§ 9 og 10, i regulativ for reiser innenlands for statens regning § 14 tredje avsnitt og i Lønns- og prisdepartementets rundskriv P 50 av 30. juli 1971 (førerplassforsikring). Det er videre pekt på at staten yter lønn under arbeidsuførhet på grunn av sykdom etter lønnsregulativets § 8 og under arbeidsuførhet på grunn av yrkeskade (tjenesteulykker) etter lønnsregulativets § 9. Deretter heter det i departementets uttalelse:
«Etter tjenestemannslovens § 11 har staten regressrett overfor skadevolder for utbetaling av lønn og skadebot i forbindelse med yrkesskade (tjenesteulykke). Det samme antas å være tilfelle når det gjelder de ytelser som staten utbetaler etter lønnsregulativets § 8 til tjenestemenn som er blitt skadet utenfor tjeneste. En viser i denne forbindelse til bl. a. høyesterettsdom av 7. februar 1939, inntatt i Rettstidende 1939 side 45 flg.
Lønns- og prisdepartementet har merket seg at statens regressrett i de her nevnte tilfelle ikke blir berørt av forslaget om at regressretten for pensjonsinnretninger som hovedregel blir opphevet. En viser forøvrig til innstillingen fra Tjenestemannslovutvalget av 1967 side 18, hvorav fremgår at tilsvarende spørsmål den gang var oppe under komitebehandlingen.»
Spørsmålet om å oppheve regressretten for pensjonsinnretninger, herunder spørsmålet om oppheving av regressretten etter lov om vanføre § 10 siste ledd samt spørsmålet om regress for sykelønn, vil bli behandlet nedenfor s. 26-29.
Erstatningslovkomitéen foreslår som nevnt foran (s. 5) at erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger, som hittil må ta sikte på å gi full erstatning for det økonomiske tap. Det er ingen høringsinstanser som har erklært seg uenig med komitéen på dette punkt.
Departementet er enig med Erstatningslovkomitéen i at erstatningsutmålingen fortsatt må ta som utgangspunkt at hele det økonomiske tap skal erstattes. Riktignok er det ofte særegne vansker og usikkerhet for så vidt angår tapsberegningen på dette område. Siktepunktet bør likevel være å utmåle en erstatning som dekker det økonomiske tap.
En personskade, herunder dødsfall, vil ofte medføre utbetaling av trygdeytelser, dels også pensjonsytelser eller andre ytelser til skadelidte eller de etterlatte som følge av skaden. Komitéen anbefaler som nevnt foran at erstatningsutmålingen som hittil bør skje på den måte at det samlede økonomiske tap fastsettes, og at man deretter fra det beløp som da framkommer, gjør fradrag – dels krone for krone og dels skjønnsmessig – for ytelser som den erstatningsberettigede får fra andre enn skadevolderen, jfr. komitéens lovutkast. I og med at det knytter seg store vansker til beregningen av det økonomiske tap, ville en alternativ framgangsmåte være at man lar andre ytelser som skadelidte får (trygd m. v.) gå inn i skjønnsgrunnlaget istedenfor å gjøre fradrag, dels krone for krone, for disse ytelser.
Komitéen har om den framgangsmåte som anbefales bl. a. uttalt følgende:
«Komitéen er klar over at det kan synes inkonsekvent at det skal gjøres fradrag krone for krone for utbetalte trygder og pensjonsytelser og for kapitalverdien av fremtidige trygdeytelser og pensjonsytelser når det samlede tapsbeløp kan være skjønnsmessig fastsatt. Men det ser ikke ut til å være praktisk å finne fram til resttapet (det udekkede beløp) med mindre man tar utgangspunkt i det samlede tap. Selve domskonklusjonen vil naturligvis bare fastslå det beløp som skadevolderen (forsikringsselskapet) gjøres ansvarlig for (topperstatningen).»
Side 16
Departementet er enig i at det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag fullt ut for trygdeytelser og pensjonsytelser. For så vidt angår spørsmålet om det samlede økonomiske tap fortsatt bør fastsettes, viser man til merknadene til § 3-1.
Departementet er enig i at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden. Det beløp som tilkjennes i erstatning skal, sammen med de øvrige ytelser som det skal tas eller kan tas hensyn til (gjøres fradrag for), utgjøre erstatningen for det økonomiske tap.
Et spørsmål som kan reises, er om de mer detaljerte regler om utmålingen som foreslås, kan tenkes å få noen virkning på erstatningens størrelse eller erstatningsnivået. Om dette spørsmål uttaler komitéen s. 39-40:
«Når det gjelder det norske erstatningsnivå kan den tabell som er inntatt s. 36 tyde på at de erstatninger som utmåles for de alvorligste invaliditeter vil måtte bli noe høyere enn de erstatninger som er utmålt i de seneste dommer selv om erstatningene skal være en supplering til andre ytelser. Nå er forholdet som nevnt tidligere at det er ytterst sjelden det har forekommet at personer med inntekter over det mer alminnelige nivå har blitt 100 pst. ervervsudyktige eller at det har vært spørsmål om forsørgererstatning i et slikt tilfelle. Komitéen antar at det bør være rimelig at man iallfall gir full erstatning opp til folketrygdens maksimale pensjonsgivende inntekt til enhver tid når forholdene ellers ligger til rette for det. Men også for tap som overstiger dette beløp bør det kunne gis erstatning når dette ikke vil være urimelig tyngende for skadevolderen og det ellers ikke er rimelig at skadelidte selv bærer alt tap ut over den høyeste pensjonsgivende inntekt. En vil her peke på at det sikkert vil være uhyre sjelden at det overhodet skjer personskade eller forsørgertap hvor det økonomiske tap virkelig overstiger dette inntektsnivå. Men om det er tilfelle bør domstolene kunne vurdere om det er rimelig å yte en (topp) erstatning som innebærer at skadelidtes samlede dekning for tapet blir større enn den til enhver tid gjeldende høyeste pensjonsgivende inntekt i folketrygden (f. t. kr. 70 000).»
Man viser også til komitéens merknader, se innstillingen s. 38-39 pkt. d.
De avgitte uttalelser om innstillingen kommer ikke inn på dette spørsmål.
Departementet viser til det som er uttalt av komitéen, men finner ikke å burde uttale noe om de foreslåtte lovregler kan få noen virkning for erstatningsnivået. Når det ellers gjelder utviklingen videre, er det på den ene side mulig at særlig trygdene vil kunne dekke en stigende del av det økonomiske tap som den erstatningsberettigede lider. Dette skulle i så fall medføre at det udekkede beløp som skadevolderen kan gjøres ansvarlig for, blir stadig mindre. Andre forhold kan imidlertid tenkes å trekke i motsatt retning, f. eks. at selv om trygdene og andre ytelser stiger, kan stigning i inntektsnivået medføre at det fortsatt blir plass for betydelige erstatninger i tillegg til andre ytelser som skadelidte eller de etterlatte får i anledning av skaden, og som det skal eller kan tas hensyn til ved erstatningsutmålingen.
Når det gjelder de nærmere regler om utmåling av erstatningen, vises til de særskilte merknader til lovutkastet.
Som nevnt s. 8 er samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om erstatningsformen, enige i at det bør være adgang til å fastsette erstatningen enten som engangserstatning eller helt eller delvis i form av terminerstatning. De fleste som har uttalt seg om innstillingen, har ikke spesielt kommet inn på om det bør være en adgang til valg mellom engangserstatning og terminerstatning eller om engangserstatning bør være hovedregelen. Av de som er kommet inn på spørsmålet, uttaler Advokatforeningen, Forbrukernes forsikringskontor, Norges Automobilforbund, Regjeringsadvokaten og Kongelig Norsk Automobilklubb enten at de er enige i eller ikke har noe å bemerke til forslaget om valgfrihet mellom erstatningsformene engangserstatning og terminerstatning. En del høringsinstanser er imidlertid uenig i at det blir en fri valgadgang mellom engangserstatning og terminerstatning. Disse foreslår at man i steden i likhet med regelen i bilansvarslovens § 6 tredje ledd, gir en regel om at engangserstatningen skal være den prinsipale erstatningsform.
Norske Forsikringsselskapers Forbund uttaler:
«Efter innstillingens § 5-4 sideordnes engangserstatningen med terminerstatningen, i motsetning til Bilansvarslovens § 6 hvor man normalt anvender engangserstatning, men hvor retten subsidiært, når det foreligger ,,særlige grunner» anvender terminbetaling.
Vi er sterkt i tvil om det vil være riktig med fritt valg mellom engangserstatning og terminerstatning. På den ene side har vi de tilfelle hvor det åpenbart vil være hensiktsmessig å tilkjenne engangserstatning, som f. eks. hvor en invalid derved settes istand til å kunne starte en til invaliditeten tilpasset virksomhet. På den annen side har vi de
Side 17
tilfelle hvor skaden er av slik art at skadelidtes fremtidsutsikter er meget usikre, såvel med hensyn til levetid som til muligheter for inntektsgivende virksomhet. Da vil det for skadelidte være mer betryggende å være tilsikret en fast terminerstatning. Dette gjelder også de tilfelle hvor det må legges særlig vekt på at erstatningen virkelig kommer til nytte gjennom et lengre tidsrom og ikke er avhengig av den skadedes evne til å forvalte en kapital. Vi tenker også på det stadig stigende antall barneskader av så alvorlig karakter at barnets livslengde må påregnes å bli forkortet uten at det på det tidspunkt hvor erstatningen fastsettes er mulig å vurdere hvor meget.
Vi mener derfor at det vil være riktig å opprettholde det nuværende system i Bilansvarsloven, med kapitalerstatning som den prinsipale erstatningsform, men at det bør gis adgang til å anvende terminerstatning hvor det efter forholdene vil være rimelig. Vi vil derfor gjerne at innstillingens § 5-4 utformes i overensstemmelse med Bilansvarslovens § 6, slik at kapitalerstatningen forblir den normale erstatningsform, men at man ,,i særlige tilfelle» kan anvende terminerstatning.»
Landsorganisasjonen i Norge uttaler:
«Vi vil si oss enig i at det åpnes adgang i loven til også å fastsette erstatningen i form av terminvise beløp, men vi er samtidig enig i at hovedregelen bør være at erstatningen fastsettes som en engangssum, jfr. hva som er uttalt om dette i selve innstillingen. Dette bør imidlertid komme klart til uttrykk i selve lovteksten slik at det ikke etterlater tvil at det bare er i særlige tilfeller at erstatningen skal kunne fastsettes til terminvise beløp. Vi foreslår derfor at første setning i § 5-4, første avsnitt omredigeres til å lyde:
,,…eller dersom særlige omstendigheter tilsier det til helt eller delvis terminvise beløp.»
Ved en sådan tilføyelse i selve lovteksten vil det være helt klart at det må foreligge helt spesielle omstendigheter dersom erstatningen skal kunne fastsettes til terminvise beløp.»
Statsbanenes Pensjonskasse uttaler:
«Når det gjelder forslaget om ny bestemmelse om at erstatningen for personskader eller forsørgertap kan fastsettes enten til et engangsbeløp eller helt eller delvis til terminvise beløp, finner Statsbanene at man bør holde fast ved någjeldende rett og praksis og som hovedregel anvende engangsbeløp, og bare i særlige tilfelle bruke terminbeløp.»
Motorførernes Avholdsforbund uttaler:
«Vi antar det vil være riktig at hovedregelen må være utbetaling av et engangsbeløp, og at terminbetaling kommer på tale når særlige grunner taler for det, således som i Bilansvarsloven bestemt. Vi ser ikke bort fra at utviklingen kan føre til mer utstrakt bruk av terminbetaling, men det vil i så fall kunne foretas en justering av denne bestemmelse.»
Departementet legger stor vekt på oppgjørsprinsippet – ønskeligheten av å få gjort opp erstatningssaken en gang for alle – og mener derfor at engangserstatning fortsatt bør være den alminnelige erstatningsform. Man har i denne forbindelse merket seg Erstatningslovkomitéens uttalelse om at selv med full valgfrihet mellom erstatningsformene engangs- og terminerstatning, vil engangserstatning stort sett bli brukt så lenge det ikke innføres regler om verdisikring.
Når særlige grunner foreligger, bør det være adgang til helt eller delvis å fastsette terminerstatning, jfr. nå bilansvarslova § 6 tredje ledd.
I forbindelse med spørsmålet om valg mellom erstatningsformen engengserstatning eller terminbeløp har Erstatningslovkomitéen kommet inn på spørsmålet om retten av eget tiltak bør kunne tilkjenne erstatningen i den form domstolen finner riktig i den enkelte sak. Om dette spørsmål heter det i innstillingen bl. a. (s. 65):
«Komitéen har vært noe i tvil på dette punkt, men er kommet til at domstolen bør ha adgang til av eget tiltak å tilkjenne erstatningen i sin helhet i den form domstolen finner riktig uten hensyn til om begge parter har nedlagt påstand om at erstatningen i sin helhet gis i en annen form. Komitéen kan imidlertid vanskelig tenke seg at domstolen f. eks. skulle finne det riktig å tilkjenne erstatning helt ut i form av terminbeløp dersom begge parter nedlegger påstand om engangserstatning.
Komitéen har forutsatt at en ordning som går ut på at domstolen etter fritt skjønn kan tilstå erstatningen i den form den finner riktig, ikke vil være i strid med den alminnelige regel i tvml. § 85 som bestemmer at domstolene ikke kan gå utenom partenes påstander. Partene har nemlig etter den foreslåtte bestemmelse ikke fri rådighet over dette, selv om det naturligvis vil bli lagt vekt på partenes påstander. Det er for øvrig her ikke spørsmål om å tilkjenne en part mer enn han selv ønsker. Det kan neppe heller sies at en part tilkjennes noe annet enn han selv ønsker om parten f. eks. tilkjennes terminerstatning i tilfelle hvor også han har påstått seg tilkjent et engangsbeløp.»
Det er bare to høringsinstanser som har kommet inn på dette spørsmål.
Forbrukernes forsikringskontor uttaler:
«Komitéen forutsetter at partene ikke skal ha fri rådighet over dette spørsmål, men at domstolene av eget tiltak skal kunne tilkjenne erstatning i den form den finner det riktig, uten hensyn til om begge parter har nedlagt påstand om at erstatningen i sin helhet gis i en annen form (s. 65). Vi synes det er liten grunn til, på dette punkt, å fravike det vanlige disposisjonsprinsipp innen norsk privatrett, spesielt gjelder det, når komitéen, som her, har vanskelig for å tenke seg at domstolen skal kunne komme til å fravike partenes påstander.»
Regjeringsadvokaten har uttalt:
«Utvalgets forslag om en generell heimel
Side 18
for å fastsette erstatning for erverv eller forsørgertap til årlige beløp har man ingen bemerkninger til. Derimot synes forslaget om at retten av eget tiltak skal avgjøre hvorvidt erstatningen skal fastsettes i engangsbeløp eller i terminvise beløp, verken særlig praktisk eller hensiktsmessig. For så vidt sakens parter er enige om en bestemt oppgjørsform, synes det riktige å være at retten også her må være bundet av partenes påstander. Rettens avgjørelse av spørsmålet kan alene være nødvendig hvor partene er uenige om oppgjørsformen.»
Departementet er kommet til at det her neppe er behov for en særregel som fraviker det alminnelige disposisjonsprinsipp. Man er derfor enig i at domstolene ikke bør gå utenfor partenes påstander, jfr. tvml. § 85. I og med at Erstatningslovkomitéen ikke hadde foreslått noen uttrykkelig lovregel om dette spørsmål, antar departementet at det må følge av den alminnelige regel i tvistemålsloven at domstolen ikke har noen adgang til å gå utenom partenes påstander. Partene må sies å ha fri rådighet over saken. På samme måte som partene kan inngå bindende avtale om erstatningen, herunder avtale om hvordan erstatningen skal utbetales, kan det ikke sees at det er tilstrekkelig grunn til å gi en særregel for de tilfelle at erstatningssaken (helt eller delvis) bringes inn for retten.
En del høringsinstanser har kommet inn på spørsmålet om verdisikring av terminerstatninger. Dette er gjort både i uttalelser som gir uttrykk for tilslutning til valgfrihet mellom engangserstatning og terminbeløp og i uttalelser som går inn for at terminerstatning bare skal kunne tilstås i unntakstilfelle. Man viser her til følgende kommentarer om dette spørsmål:
Den Norske Advokatforening:
«Lovbestemmelser om verdisikring av terminerstatninger reiser mange tildels kompliserte spørsmål, som må utredes nærmere før det kan tas standpunkt til om slike regler bør innføres. Utvalget peker i denne forbindelse på bestemmelsen i Vassdragsreg.l. § 16, nr. 5, 6. ledd, men finner ikke å kunne anbefale en slik ordning for dette sakskompleks.»
Norges Automobil-Forbund:
«Såfremt terminerstatning kommer til anvendelse, er Norges Automobil-Forbund av den oppfatning at det bør innføres lovregler om verdisikring av erstatningen.»
Landsorganisasjonen i Norge:
«Slik loven nå er foreslått utformet, vil terminvis erstatning kunne fastsettes uten noen regulering for endringer i pengeverdien, ja endog uten at det stilles sikkerhet for at de terminvise beløp blir betalt. Vi er oppmerksom på at man kanskje i praksis kan stå overfor vanskeligheter når det gjelder sådan sikkerhet. Dette forhindrer imidlertid ikke at man i en lov som denne, som skal ta sikte på å verne om skadelidtes interesser, bør ta med bestemmelser både om at det skal stilles sikkerhet for riktig betaling ved terminvis erstatning og at terminene skal reguleres i samsvar med stigning eller fall i pengeverdien på basis av landets offisielle prisindeks. Ut fra foranstående ber vi tatt under overveielse å føre inn i loven en kategorisk bestemmelse om at terminvis erstatning skal reguleres opp eller ned for hvert 5te poeng som den offisielle levekostnadsindeksen stiger eller faller med. Vi ber videre overveiet å føre inn i loven en bestemmelse om at Retten ved terminvis erstatning skal fastsette på hvilken måte skadelidte skal være sikret riktig og rettidig betaling av de fastsatte terminer.»
Statsbanenes Pensjonskasse:
«Skal imidlertid de to alternativ likestilles slik som foreslått, bør verdisikring knyttes til terminutbetalinger.»
Kongelig Norsk Automobilklubb:
«Vi finner at det av praktiske grunner bør være adgang til enten å fastsette erstatning for personskade og forsørgertap til et engangsbeløp eller til helt eller delvis terminvise beløp. I sistnevnte tilfelle vil vi absolutt anbefale lovregler om verdisikring av terminerstatninger.»
Rikstrygdeverket:
«I den utstrekning det blir fastsatt erstatninger i form av utbetaling av terminvise beløp antar Rikstrygdeverket at disse bør verdisikres og at det gis lovregler herom. En er enig med komitéen i at verdisikringen i tilfelle begrenses til å sikre mot fall i pengeverdien. En antar i likhet med komiteen at ordningen i første omgang bare bør gjelde motorvognansvaret.»
En viktig lovbestemmelse om regulering av årlige erstatninger eller vederlag har man nå i lov av 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom § 23. Etter oreigningslovens § 22 kan vederlag for oreigningsinngrep i visse tilfelle settes til «ein eingongssum eller til ein sum for året eller noko til ein eingongssum og noko til ein sum for året».
I lovens § 23 heter det så:
«Årleg vederlag skal prøvast på nytt kvart 20. år, etter rettingsreglar som Kongen fastset i riksråd. Når reglane vert fastsette, skal det serleg leggjast vekt på omskifte i pengeverdet.»
Etter lovens § 30 gjelder reglene i oreigningsloven også når det foretas inngrep i medhold av en rekke nevnte andre lover. Når andre lover har bestemmelser om årlig vederlag for inngrep, vil dette kunne reguleres i medhold av § 23.
Av andre lovbestemmelser om regulering av årlige vederlag eller erstatningsbeløp kan nevnes den tilsvarende justeringsbestemmelse i lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar § 17. Paragrafen bestemmer først at vederlag etter §§ 10 og 11 (vederlag
Side 19
for nabostridig virksomhet som ikke stoppes) i visse tilfelle kan fastsettes «til ein sum for året eller noko til ein eingongssum og noko til ein sum for året». I paragrafens siste ledd har man så en reguleringsbestemmelse med samme ordlyd som oreigningslovens § 23.
Spørsmålet om verdisikring av pengefordringer er et generelt problem. Det er f. eks. nå under vurdering for så vidt angår underholdsbidrag. Spørsmålet er også reist i forbindelse med revisjonsarbeidet av pantelovgivningen, jfr. at Sivillovbokutvalet i Rådsegn 8 om pant har foreslått en lovbestemmelse om at pantesummen kan «og knytast til ein offisiell verdimælar (prisindeks)», se utkastets § 4 annet ledd.
Erstatningslovkomitéen har ikke gått inn på hvordan verdisikring i tilfelle kunne ordnes.
Departementet antar at regler om verdisikring ikke bør innføres uten at spørsmålet har vært gjenstand for nærmere vurdering – både om slike regler bør innføres og hvordan reglene i tilfelle bør utformes. Lovteknisk antas ikke en eventuell bestemmelse om regulering av terminerstatninger å medføre vansker. I og med at spørsmålet om verdisikring er reist på forskjellige områder, jfr. foran, antar departementet at det iallfall er naturlig å avvente resultatet av disse overveielser. En nærmere overveielse av verdisikringsspørsmålet ville i tilfelle forsinke arbeidet med revisjonen av lovreglene om erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger. En slik forsinkelse finner departementet uheldig. På denne bakgrunn har departementet – iallfall på det nåværende tidspunkt – ikke funnet å kunne foreslå lovregler om verdisikring av terminerstatninger. Det kan tilføyes at det i Sverige nylig er avgitt en betenkning om verdisikring av livrenter i erstatningssaker, se Statens offentliga utredningar (SOU) 1972: 12: Skadestånd IV.
Som nevnt foran s. 5 har Erstatningslovkomitéen foreslått at det – uavhengig av erstatning for økonomisk tap – blir innført adgang til å tilstå skadelidte en særskilt menerstatning dersom skadelidte er påført varig men av betydning. Dette vil være en erstatning for ikke-økonomisk skade. Fra tidligere har man generelle bestemmelser om slik erstatning, såkalt oppreisning, i straffelovens ikrafttredelseslovs §§ 19 og 21, begges annet ledd. For at oppreisning skal kunne gis i medhold av ikrafttredelsesloven, kreves en kvalifisert skyldgrad; handlingen må enten være voldt forsettlig eller grovt uaktsomt. Oppreisning kan da gis for «den ved Handlingen voldte Tort og Smerte eller for anden Skade af ikke økonomisk Art». I praksis har muligheten for å få erstatning for ikke-økonomisk skade etter de gjeldende regler vært svært begrenset.
Ved departementets brev 15. juli 1971 hvor man ba om uttalelse om komitéens innstilling, ble det spesielt pekt på forslaget om innføring av en menerstatning. Det heter om dette i brevet:
«Komitéen foreslår at det innføres adgang til å utmåle en ménerstatning, som alltid skal gis som et særskilt beløp. Dersom en slik ny regel innføres, kan det spørres om det bør være adgang til å gi erstatning for økonomisk tap og ménerstatning i en samlet sum, se innstillingen s. 29-30 og merknadene til § 5-1 første ledds annet punktum (s. 53).»
Man har mottatt følgende uttalelser om forslaget:
Landsorganisasjonen, Forbrukerrådet og Rikstrygdeverket er enig i at det innføres menerstatning, og at denne fastsettes særskilt.
De øvrige uttalelser som er avgitt gjengis her:
Den Norske Advokatforening:
«Lovforslaget inneholder en prinsipiell nyskaping om menerstatning som skal komme i tillegg til erstatning for økonomisk tap.
Utvalget mener at det hadde vært ønskelig med en mere inngående drøftelse av de hensyn som taler for og imot en slik menerstatning. Videre hadde det vært av interesse å få rede på hvorledes reglene om menerstatning har virket i de land som har hatt en slik bestemmelse.
Utvalget er av den oppfatning at det materiale som er fremlagt ikke er tilstrekkelig til å kunne ha en begrunnet mening om hvorvidt menerstatning bør innføres.
Hvis forslaget opprettholdes på dette punkt er utvalget enig i at menerstatning bør fastsettes for seg og ikke inngå i den erstatning som utmåles for økonomisk tap.
Utvalget vil reise spørsmålet om hvorvidt bilansvarsloven bør gi klart uttrykk for at menerstatning skal inngå under loven.»
Norges Automobil-Forbund:
«Norges Automobil-Forbund gir sin tilslutning til at det i loven åpnes adgang til å utmåle en særskilt menerstatning i tillegg til de beregnede økonomiske tap. Det må imidlertid påpekes at innstillingen gir liten anvisning på etter hvilke kriterier menerstatningen skal utmåles. Dette spørsmål synes helt å være overlatt til domstolenes skjønn. Antagelig må det regnes med at flere erstatningskrav etter personskader vil bringes inn for domstolene enn idag, da både skadelidte og den ansvarlige vil ha større oppfordring til å se rettens avgjørelse på grunn av usikkerheten omkring eventuell utmåling av menerstatningen.»
Side 20
Motorvognførernes Avholdsforening:
«Vi antar det må være riktig å innføre adgang til menerstatning. Om mulig bør reglene for slik erstatning presisere nærmere hvilke kriterier som skal ligge til grunn for bedømmelsen, da avgjørelsene i motsatt fall kan bli for skjønnsmessig preget.»
Forbrukernes Forsikringskontor:
«Det er en vesentlig nyvinning å få innført en særskilt menerstatning slik det er foreslått i § 5-1, 1. ledd, 2. punktum, jfr. 4. ledd. Vi er imidlertid i tvil om regelen har fått en vellykket utformning. Det gjelder en erstatningsform som er så å si ukjent i norsk rett, bortsett fra den meget gamle bestemmelsen i N. L. 6-10-2, har vi ikke hatt hjemmel for særlig menerstatning.
Den foreslåtte regel gir hverken noen begrensninger i ansvaret eller noen nærmere regler om hvordan ansvaret skal utformes, – bortsett fra at det skal tas hensyn til menets medisinske art og størrelse, og dets betydning for den personlige livsutfoldelse, hva dette vil bety i praksis, er vanskelig å få klarhet over.
At det skal svares særskilt menerstatning, oppfatter vi slik at denne erstatning vil komme ved siden av, eventuelt i tillegg til, all erstatning for økonomisk tap etter § 5-1, 1. ledd, 1. punktum.
I motivene (s. 57) leser vi at menet kan innebære en begrensning av skadelidtes muligheter til fysisk livsutfoldelse – man tenker bl. a. på at invaliditeten kan innebære innskrenkninger i adgang til friluftsliv og fritidsaktiviteter. Det kan også oppstå varige men når lukte- eller smakssansen ell. lign. blir skadet. Det sies videre at betydningen av menet kan være forskjellig på de forskjellige alderstrinn, men i prinsippet bør størrelsen av menerstatningen være uavhengig av skadelidtes stilling og inntektsforhold. Komitéen uttrykker håpet om at man i praksis vil kunne komme frem til visse standardiserte menerstatninger, basert på «skadens medisinske art og størrelse». Komitéen antar at menerstatningen skal dekkes av en eventuell ansvarsforsikring.
Vi antar at komiteen har rett i sin siste anførsel, så lenge det er tale om en erstatning og ikke en oppreisning, så må antagelig ansvarsforsikringen, slik vilkårene lyder i dag, dekke dette, selv om det gjelder en ny type erstatning. Erstatningen må også gå inn under bilansvarsloven, hvor ansvaret, etter § 6, skal bli fastsatt etter vanlige erstatningsregler når ikke annet er sagt. Vi går ut fra at også denne regel vil bli regnet som en «vanlig erstatningsregel» i denne sammenheng.
Vi har for øvrig forsøkt å forestille oss hva et men skal kunne bety økonomisk, når man ser bort fra det økonomiske tap som følger av menet. Vi har, såvidt vi vet, bare én dom som tar et visst standpunkt til dette spørsmål, nemlig dommen i RG-1956 753 (Eidsivating Lagmannsrett) hvor en pike på 12 år, som ble bitt av en hund og tilføyet en alvorlig skade i høyre lår, fikk tilkjent kr. 10 000,- i erstatning for «lyde» etter Norske lov 6-10-2, men ved utmåling ble det også tatt hensyn til at den som var ansvarlig for skaden var en meget formuende mann, og at det forelå et graverende forhold fra hans side.
Ved beregning av menerstatning må man, som en ytterlighet, gå ut fra den skadelidte som ikke har noen av sine sanser i behold, m. a. o.: en som er fullstendig invalidisert, og som ikke kan vente noen bedring, som ikke kan gå, kanskje ikke snakke eller spise, – altså uten enhver mulighet for personlig livsutfoldelse av noen art. Det må være klart at en slik skadelidt, slik regelen er utformet, om vi ser bort fra lempningsregelen i § 5, nr. 3, må få maksimal menerstatning, – hvor stor skal denne erstatningen være? Vi kan ikke se at komitéen har tatt noe standpunkt til dette.
Vi mener det er naturlig at man i loven gir domstolene (og dem som vil forsøke å komme til enighet uten rettens mellomkomst) visse retningslinjer. Når vi vet at piken med bittet i låret fikk kr. 10 000,- bør skadelidte i vårt eksempel ha minst kr. 200 000,-; uten noen form for veiledning om hvor store erstatninger det kan bli tale om vil det – iallfall i den første tid – være stor usikkerhet ved erstatningsutmålingen, og meget vanskelig for forsikringsselskapene å fastsette sine premier. Vi går ut fra at departementet vil vurdere disse spørsmål nærmere. Med det kjennskap man har til ofre for trafikkulykker synes iallfall de eksempler som erstatningslovkomitéen trekker frem (s. 57) å være temmelig uskyldige. Med dette er selvsagt ikke sagt at ikke også disse bør få en viss erstatning for sitt men.»
Norske Forsikringsselskapers Forbund:
«Vi finner det rimelig at skadelidte i visse tilfelle får kompensasjon for skader som medfører varig men. Vi vil imidlertid ikke unnlate å peke på at det er forbundet med visse betenkeligheter å innføre et nytt skjønnsmessig erstatningsgrunnlag, og at dette i betenkelig grad nærmer seg «tort og svie», et grunnlag som hittil har vært begrenset til de tilfelle en skade er voldt ved forsett eller grov uaktsomhet. Gjennom trafikkforsikringen gjør forsikringsselskapene årlig opp et betydelig antall personskader, og av hensyn til ønskeligheten av et hurtig skadeoppgjør bør erstatningsreglene være klare og ikke være knyttet til for mange skjønnsmomenter. Innføringen av nye skjønnsmomenter vil kunne gi anledning til tvister og derfor kunne sinke skadeoppgjørene.
Vi er forøvrig enig i at om menerstatning innføres, bør denne fastsettes særskilt, slik det er foreslått i innstillingen.»
Regjeringsadvokaten:
«…Derimot er embetet meget betenkt for så vidt angår utvalgets forslag om en såkalt «menerstatning», jfr. utkastets § 5-1 første ledd og siste ledd. Etter forslaget skal så vidt skjønnes erstatning for men fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets antatte betydning for den personlige livsutfoldelse. Slik utkastet er utformet må man anta at spørsmålet om menerstatning vil bli en særskilt tvistegjenstand, og i denne forbindelse reiser seg for det første spørsmålet om hva som egentlig ligger i at en person er påført et men og dernest hvilken økonomisk kompensasjon som skal ytes for menet. Ved innføringen av en i norsk rett ny regel om erstatning for
Side 21
ikke-økonomisk skade, kunne det således vært av interesse om utvalget hadde gjengitt svenske og danske rettsavgjørelser, og at man på denne bakgrunn hadde kunnet danne seg en viss oppfatning av slike erstatningers antatte størrelse. Da forslaget om menerstatning også må ses i sammenheng med de øvrige regler om erstatning for ikke-økonomisk skade, er dette embetet tilbøyelig til å anta at gjennomføringen av en slik regel bør utstå inntil man har fått utredet og vurdert de ellers gjeldende regler om ikke-økonomisk skade.»
Kongelig Norsk Automobilklub:
«Det er av mange blitt ansett som en svakhet ved den nuværende praksis at man ved fastsettelse av erstatning ved invaliditet nesten alltid legger den ervervsmessige invaliditet til grunn, og tar intet eller lite hensyn til den medisinske invaliditet. Vi støtter absolutt tanken om å gi adgang til å gi en særskilt menerstatning. Vi mener at dette best kan gjøres ved at man ved utmåling av erstatningen Då grunnlag av den ervervsmessige invaliditet. tar et visst hensyn til den medisinske invaliditet som er tilstede og bygger menerstatningen inn i et samlet erstatningsbeløp.
Vegdirektoratet:
«Komitéen forutsetter her at også menerstatning skal dekkes av eventuell ansvarsforsikring. – Dersom det er meningen at trafikktrygden (bilansvarslovens § 15) skal dekke menerstatning, bør premissene overveies supplert på dette punkt, idet trafikktrygden ikke er å anse som ansvarsforsikring.»
Som det sees er alle høringsinstanser bortsett fra Regjeringsadvokaten og Advokatforeningen enig i at det åpnes adgang til å tilstå skadelidte menerstatning. Det er likeledes – bortsett fra Kongelig Norsk Automobilklub – enighet om at menerstatningen bør fastsettes særskilt og holdes atskilt fra mulig erstatning som skadelidte måtte bli tilkjent for økonomisk tap. Også Advokatforeningen er som det sees enig i at dersom det innføres en regel om menerstatning, bør denne erstatning utmåles særskilt.
Departementet er enig med Erstatningslovkomitéen i at det bør innføres en regel om menerstatning.
Man peker for det første på at en personskade som medfører varig og betydelig invaliditet, i noen tilfelle ikke vil føre til økonomisk tap i det hele. Skadelidte får f. eks. full lønn mens han er fraværende fra sin stilling som han senere kan gjeninntre i. Det kan skje selv om han har blitt påført varige og betydelige skader. Dersom erstatning bare skulle gis for økonomisk tap, kunne det føre til at en person som var påført varig og betydelig invaliditet, overhodet ikke hadde krav på erstatning. I andre tilfelle kan skaden både medføre økonomisk tap og ulempe ved at mulighetene til livsutfoldelse og livsnytelse er blitt varig redusert på grunn av skaden. Også i slike tilfelle bør det kunne legges særskilt vekt på menet. En kompensasjon i form av penger for den ulempe som menet i seg selv representerer for skadelidte, vil aldri kunne «erstatte» invaliditeten. Erstatningen antas imidlertid å ville sette skadelidte i stand til å redusere de ulemper som invaliditeten innebærer for ham.
Man er videre enig med komitéen i at menerstatningen bør fastsettes særskilt på grunnlag av de medisinske følger av skaden. Den bør være uavhengig av skadelidtes inntektsforhold før skaden. Dermed skulle også en del skjønnsmessige momenter falle bort, momenter som ellers ville komplisere erstatningsfastsettelsen.
Departementet går imidlertid ut fra at den samlede erstatning til en skadelidt for økonomisk og ikke-økonomisk skade bør bero på en helhetsvurdering av den skadelidtes situasjon etter skaden. Selv om menerstatning fastsettes særskilt etter i det vesentlige medisinske kriterier, må det forutsettes at dens størrelse vil kunne virke inn ved totalvurderingen av den samlede erstatningsdekning som finnes rimelig (sml. prinsippet i utk. § 3-1 tredje ledd).
De fleste høringstanser kommer, som det sees, inn på spørsmålet om hvor stor menerstatningen skal være. Som påpekt i en del uttalelser har komitéen ikke gått nærmere inn på dette problem. Departementet er enig i at dersom det ikke gis noen form for vegledning om størrelsen av menerstatningen, vil fastsettingen av denne erstatning i seg selv kunne foranledige tvist om erstatningsspørsmålet.
Departementet er derfor kommet til at det bør gis rettleiing om utmålingen av menerstatningen. Folketrygdlovens § 11-8 har som kjent bestemmelser om yrkesskadeerstatning. Paragrafen lyder:
«Trygdet som ved yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til årlig yrkesskadeerstatning som løper så lenge den trygdede lever. Bestemmelsen i § 8-5, siste ledd, gjelder tilsvarende.
Yrkesskadeerstatningen fastsettes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse, etter forskrifter og graderingsnormer som fastsettes av Kongen.
Høyeste yrkesskadeerstatning skal være lik tre fjerdedeler av grunnbeløpet.
Dersom den skadede ønsker det, skal kapitalverdien av yrkesskadeerstatningen utbetales som engangsbeløp. Engangsbeløpet fastsettes i så fall på grunnlag av grunnbeløpet på skadetidspunktet.»
Denne bestemmelse gir altså den som påføres en yrkesskade, krav på en yrkesskadeerstatning. Denne erstatning er en særskilt
Side 22
menerstatning ved yrkesskade, en erstatning for de ikke-økonomiske – medisinske – følger av en yrkesskade, og den kommer i tillegg til de ytelser som ellers en som blir rammet av yrkesskade har krav på etter folketrygdlovens kapittel 11.
Forskrifter om yrkesskadeerstatning er fastsatt ved kgl. res. 5 mai 1972. I medhold av forskriftenes § 2 annet ledd har Sosialdepartementet fastsatt en generell invaliditetstabell. Forskriftene er inntatt i Norsk Lovtidend 1. avdeling for 1972 s. 578.
Departementet antar at det er naturlig først og fremst å vurdere om ikke de menerstatninger som er fastsatt for yrkesskade, kan brukes også når det utmåles menerstatning etter skadeserstatningsloven. En slik bruk kan skje enten ved at man bruker de satser som gjelder for yrkesskader, eller ved at menerstatning etter denne lov skal stå i et visst forhold til størrelsen av menerstatningen etter folketrygdloven. Et problem som ville reise seg dersom man direkte skulle bruke de satser som er fastsatt for yrkesskadeerstatning, er at det da ikke ville være plass for ytterligere menerstatning i de tilfelle hvor skaden skyldes yrkesskade. Skal det gis særskilt menerstatning etter skadeserstatningsloven i yrkesskadetilfellene (altså hvor skadelidte også får yrkesskadeerstatning), må enten menerstatningen etter erstatningsloven ha generelt høyere satser enn yrkesskadeerstatningen, eller det må i yrkesskadetilfellene være adgang til å gi noe i tillegg. Ellers ville det ikke bli plass for noen menerstatning etter erstatningsloven, (med mindre det skulle kunne gis menerstatning (fullt ut) både etter folketrygdlovens § 11-8 og etter skadeserstatningsloven, noe som ikke kan være aktuelt).
Departementet finner det som utgangspunkt naturlig at man ved utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven gjør bruk av de normer som til enhver tid gjelder i medhold av folketrygdlovens § 11-8. Man antar imidlertid at det maksimale nivå for menerstatningen bør kunne være noe høyere enn det som fastsettes etter § 11-8. Av prinsipielle grunner bør menerstatningen etter skadeserstatningsloven ligge på samme nivå for alle skadelidte, altså uansett om skaden også gir rett til yrkesskadeerstatning. Ved at menerstatningen kan settes høyere enn erstatningen etter folketrygdlovens § 11-8, blir det imidlertid mulig for den som har lidt yrkesskade, å bli tilkjent noe i tillegg til det han får utbetalt etter folketrygdloven, i tilfelle hvor skaden også gir rett til menerstatning etter skadeserstatningsloven.
Departementet er kommet til at menerstatningen etter skadeserstatningsloven bør være begrenset til den kapitaliserte verdi av grunnbeløpet etter folketrygdloven dersom menerstatningen utbetales som engangserstatning og ellers til grunnbeløpet etter folketrygdloven. Erstatningen etter folketrygdlovens § 11-8 er som nevnt begrenset til 3/4 av grunnbeløpet. Denne erstatning vil gå til fradrag i menerstatning etter skadeserstatningsloven, jfr. fradragsregelen i utk. § 3-1, tredje ledd, som gjelder også i forhold til menerstatning, se § 3-2 siste punktum.
Bestemmelse om begrensning av menerstatningen til den kapitaliserte verdi av grunnbeløpet etter folketrygdloven er tatt inn i utk. § 3-2 tredje punktum. Bl. a. for ikke å låse utmålingen av menerstatning for fast, har man på det nåværende tidspunkt ikke funnet å burde ta inn nærmere regler i loven om utmålingen eller om heimel til ved forskrifter å regulere dette spørsmål. Man ser det som ønskelig at rettspraksis her kan utvikle seg uten for stive regler. Skulle det vise seg nødvendig, får man heller etter at ordningen har virket noen tid, komme tilbake til spørsmålet om nærmere regler om utmåling av menerstatning.
Den høyeste menerstatning etter folketrygdlovens § 11-8 etter det någjeldende grunnbeløp (kr. 7 900) utgjør kapitalisert kr. 106 769 for en 40-årig mann og kr. 113 879 for en 40-årig kvinne (forskjellen skyldes ulik statistisk levealder for kvinner og menn). Etter utkastet vil følgelig høyeste menerstatning som engangsbeløp kunne utgjøre henholdsvis kr. 142 358 og kr. 151 838. Menerstatningen vil altså være lik den menerstatning som er fastsatt etter forskriftene gitt i medhold av folketrygdlovens § 11-8 med tillegg av en tredel av det beløp som yrkesskadeerstatningen ville ha utgjort for skaden (f. eks. kr. 106 769 + 35 589 = 142 358, og kr. 113 879 + 37 959 = 151 838).
På samme måte som erstatning for økonomisk tap, bør også den særskilte menerstatning kunne lempes.
Man viser for øvrig til de særskilte merknader til lovutkastet.
Som nevnt foran (s. 6) er spørsmålet om innføring av en alminnelig lempingsregel i erstatningsretten tatt opp under det nordiske lovsamarbeid. Dette arbeid er f. t. ikke avsluttet. Erstatningslovkomitéen har av den grunn foreslått inntatt en egen lempingsregel i personskadetilfellene, se komitéens lovutkast § 5-3. De høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmål, er enig i at det
Side 23
innføres en lempingsregel. For så vidt angår det nærmere innhold i uttalelsene, viser man til de spesielle merknader til lovutkastets § 3-8.
I gjeldende lovgivning har man lempingsregler på forskjellige rettsområder, se komitéens innstilling s. 46-47. I forbindelse med spørsmålet om å innføre en alminnelig lempingsregel bør det vurderes hvorvidt de enkelte særlige lempingsregler kan eller bør oppheves.
Departementet er enig i at det nå innføres en særskilt lempingsregel for personskadetilfellene. For så vidt angår begrunnelsen for en slik lovregel, viser man til det som er anført av Erstatningslovkomitéen. Departementet kan i det vesentlige slutte seg til komitéens synspunkter.
Dersom det senere blir innført en alminnelig lempingsregel, forutsetter man at også spørsmålet om oppheving av denne særlige lempingsregel blir vurdert.
I forbindelse med drøftingene av hvorvidt skadevolderens ansvar for personskader bør begrenses, har komitéen også kommet inn på spørsmålet om det bør settes et «tak» for erstatningens størrelse. Om dette spørsmål har Landsorganisasjonen uttalt:
«Ved en samlet vurdering av det foreliggende lovutkast er vi kommet til det resultat at det ikke bør foretas noen begrensning i form av et ,,tak» for erstatningens størrelse. Vi er for så vidt enig med komitéen i at det med den adgang som det er åpnet i det foreliggende lovutkast til å lempe på erstatningen og til ved erstatningsutmålingen å ta hensyn ikke bare til den økonomiske skade som er påført etter at de forskjellige fradragene er gjort, men også å ta hensyn til ,,omstendighetene forøvrig», ikke er grunn til å innføre noe sådant ,,tak».»
Departementet er enig med komitéen og kan i det vesentlige slutte seg til det som komitéen har uttalt, se innstillingen s. 48-49.
I uttalelser som er avgitt om innstillingen har noen høringsinstanser kommet inn på tidsfaktoren ved skadeoppgjøret; dels viktigheten av at erstatningssaken kan bli gjort opp så hurtig som mulig og dels at skadelidte hurtig kan få utbetalt erstatning.
Motorførernes Avholdsforening har uttalt:
«Vi vil i denne sammenheng ikke unnlate å peke på at det ofte tar urimelig lang tid før skadelidte får utbetalt den skadeserstatning de har rett og krav på, fordi saker som blir prosedert må føres som sivilt søksmål og derfor tar urimelig lang tid, ofte flere år. Sorenskriver Ole F. Harbek har pekt på muligheten av å få avgjort erstatningskrav i forbindelse med straffesak mot den tiltalte, hvilket i mange tilfeller kan føre til en betydelig raskere avgjørelse. Vi ber om at mulighetene for et slikt system blir vurdert også for Norges vedkommende.»
Forbrukerrådet har uttalt:
«Rådet vil til slutt understreke et problem som ikke synes behandlet av utvalget: tidsfaktoren ved skadeoppgjøret. Etter lovutkastet skal erstatning komme som tillegg til trygder og lignende ytelser. Dette synes å medføre at trygdeytelsene m. v. må være endelig avklaret for de skadelidte kan få dom på erstatning fra skadevolder eller hans forsikringsselskap. Dette kan medføre betydelige utsettelser for skadelidte. Former for midlertidige utbetalinger fra skadevolder virker vanskelig gjennomførbare. Et «midlertidig erstatningsoppgjør» synes eventuelt å måtte foretas av det offentlige. Selv om Rådet her ikke kan peke på konkrete tiltak, synes det grunn for departementet til nøye å overveie hvorvidt de eksisterende ordninger med foreløpig trygd er tilstrekkelige også hensett til at skadelidte nå mister adgangen til å gå direkte på skadevolder før trygdespørsmålet er avgjort. Et minstekrav bør her være at trygdemyndighetene har adgang til også å utbetale engangsbeløp som de senere – når såvel trygdespørsmålet som erstatningsspørsmålet er endelig avgjort – kan kreve tilbake av skadevolder.»
Forbrukernes forsikringskontor har uttalt:
«Det er viktig at krav på erstatning for personskade kan bli gjort opp innen rimelig tid og fortrinnsvis uten domstolenes mellomkomst. Reglene bør innrettes slik at de er konfliktløsende; de bør også bidra til at oppgjørene ikke tar unødig lang tid. Vi vil stille et spørsmålstegn ved hvorvidt de regler komitéen ønsker innført, vil fremme disse formål.
Vi går ut fra at etterhvert som domstolene får praktisert de nye bestemmelser, vil det være lettere å komme frem til minnelige ordninger, men vi er redde for at det i den første tid etter lovens ikrafttreden vil bli unødig mange tidkrevende og nerveslitende rettssaker. Vi ber departementet vurdere hvorvidt det kan innføres vurderingstemaer som vil gjøre det lettere for partene å komme til enighet uten domstolenes mellomkomst.
Vi vil videre peke på at det er enkelte regler i det nye lovutkastet som må lede til sene oppgjør, – her skal nevnes spesielt regelen i § 5-1, 3. ledd, 1. punktum. Denne regel synes å forutsette at trygdeytelser og pensjonsytelser må være endelig fastsatt før skadelidte kan få utbetalt erstatning i det hele tatt. Med det arbeidspress som påhviler våre trygdekontorer for tiden, tar det ikke sjelden flere år før trygdesaken er avgjort. Den foreslåtte regelen innebærer at skadelidte må vente like lenge på erstatning.
En annen flaskehals er knappheten på medisinsk ekspertise. Det bør i alle fall overveies hvorvidt det er mulig å samordne de medisinske undersøkelser som foretas på vegne av de ulike trygdeinstanser, og de som foretas i forbindelse med erstatningsoppgjør. Det
Side 24
bør også overveies hvorvidt det er mulighet for å få den medisinske invaliditet fastslått på en noe enklere måte, f. eks. ved opprettelse av en eller flere særlige personskadenevnder som på henvendelse av skadevolder eller skadelidt kan gi uttalelser om den medisinske invaliditet.»
Når det først gjelder muligheten for å få avgjort erstatningskrav i forbindelse med straffesak, jfr. Motorførernes Avholdsforenings uttalelse, bemerkes at en slik mulighet i tilfelle bare vil foreligge hvor skaden er voldt ved en straffbar handling. En rekke personskader og dødsfall som er voldt på erstatningsbetingende måte, vil ikke dermed være voldt på straffbar måte. En raskere avgjørelse av de erstatningssaker hvor skaden er voldt på straffbar måte, vil altså i tilfelle bare få betydning for en del av de skadelidte.
Når det så gjelder adgangen til i dag å få avgjort erstatningssaken i forbindelse med straffesak, har man regler om dette i straffeprosesslovens § 3 jfr. kap. 32. Etter § 3 kan «De av en straffbar handling følgende borgerlige rettskrav mot siktede» forfølges i forbindelse med straffesaken etter reglene i kap. 32.
Fornærmedes adgang til å få sine borgerlige krav pådømt i forbindelse med straffesak er etter dette kapittel undergitt vesentlige begrensninger, se §§ 440-442. Påtalemyndigheten kan på fornærmedes begjæring gjøre hans borgerlige rettskrav gjeldende når dette kan skje «uten særlig uleilighet». Men retten kan til enhver tid nekte å forfølge kravet når den finner at «sådan forføining ikke kan skje uten vesentlig ulempe». Videre blir kravet ikke avgjort når retten ikke finner det tilstrekkelig opplyst, eller når frifinnelse for eller idømmelse av straff ikke leder til en avgjørelse av det borgerlige rettskrav i samme retning. Retten kan imidlertid avgjøre kravet til ugunst for den som er frifunnet for straff når skyldspørsmålet er avgjort mot ham.
Andre skadelidte enn fornærmede er som regel henvist til å anlegge sivilt søksmål uten å ha adgang til kumulasjon med straffesaken. At det er andre skadelidte enn fornærmede, er særlig aktuelt i trafikksaker.
Etter strl. § 78 fjerde ledd skal imidlertid også den som «i henhold til tidligere inngått avtale har erstattet eller har plikt til å erstatte skaden» anses som fornærmet når det gjelder «inngrep i formuesgoder». Bestemmelsen har særlig praktisk betydning når det gjelder forsikringsselskapenes stilling. For eksempel vil et selskap kunne få sitt regresskrav mot en skyldig formuesforbryter pådømt i forbindelse med straffesaken mot denne.
I visse tilfelle vil en videre adgang til å pådømme borgerlige rettskrav kunne følge av spesiallovgivningen. Etter lov 9 juli 1948 nr. 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o. a. § 14, kan krav om tilbakebetaling av ulovlig merpris i en viss utstrekning tas med i straffesak selv om skadelidte i dette tilfelle ikke prosessuelt betraktes som fornærmet.
Når det er voldt skade ved overtredelse av løsgjengerlovens § 17, kan skadelidtes borgerlige rettskrav mot siktede forfølges i forbindelse med straffesaken etter reglene i straffeprosesslovens kap. 32, se drukkenskapslovens § 28 femte ledd som ble tilføyd ved lovendring 6. mai 1970.
Reglene i straffeprosessloven er for tiden under revisjon. Spørsmålet om å endre de nå gjeldende regler i straffeprosessloven om borgerlig rettskrav er behandlet av Straffeprosesslovkomitéen i «Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker» (avgitt i juni 1969), kap. 27 (s. 355 flg.) og s. 146-147.
Straffeprosesslovkomitéen foreslår visse utvidelser av rekkevidden for § 3, bl. a. for så vidt angår hvilke saker der det er adgang til å ta borgerlige rettskrav med (se innst. s. 146-147). Komitéen drøfter videre behovet for å få inndrevet erstatningsbeløp som fornærmede har krav på. Komitéen uttaler i denne forbindelse (s. 335):
«For så vidt angår fornærmedes adgang til å få sine borgerlige krav pådømt i forbindelse med straffesaken, gjelder etter nåværende lov vesentlig begrensninger (se strpl. §§ 440-442), og det er særlig her komitéen mener det er behov for reformer. Utgangspunktet bør etter komitéens mening være at påtalemyndigheten har plikt til å ta med fornærmedes borgerlige krav og at retten har plikt til å pådømme det (jfr. utk. §§ 405 og 410). Fornærmede har et rimelig krav på å få erstattet det tap han har lidt uten å måtte reise sivil sak, en utvei han sjelden ville se seg tjent med, idet de siktede som oftest ikke er søkegode. Må det antas å bli til ulempe for behandlingen av straffesaken om slike krav tas med, vil retten ha den mulighet å dele opp forhandlingen slik at de borgerlige krav først behandles etter at straffesaken er pådømt (jfr. utk. § 409).»
I samsvar med dette forslår Straffeprosesslovkomitéen at det foretas endringer i forhold til de nå gjeldende regler om borgerlige rettskrav. Etter forslaget til § 405 kan påtalemyndigheten bare unnlate å ta fornærmedes krav på erstatning med i straffesaken når dette er åpenbart ugrunnet, eller når det vil være uten nytte for ham og til vesentlig ulempe for behandlingen av straffesaken om kravet blir fremmet i forbindelse med denne. Videre foreslår komitéen at retten, når den finner at opplysningene i saken er utilstrekkelige til at
Side 25
størrelsen av kravet kan fastsettes, kan avsi dom for den del av det som den anser godtgjort (jfr. § 410). Har f. eks. skadelidte lidt tap som allerede kan fastslås med sikkerhet, t. d. tapt arbeidsfortjeneste inntil domstiden, og tap som foreløpig er mer usikkert, vil bestemmelsen gi adgang til å gi dom for allerede lidt tap. For så vidt angår komiteutkastets § 410, vises for øvrig til Straffeprosesslovkomitéens merknader til nevnte paragraf (innstillingen s. 358).
Når det gjelder andre skadelidte enn fornærmede, uttaler Straffeprosesslovkomitéen (s. 356):
«Komitéen har vært inne på spørsmålet om også andre skadelidte enn fornærmede bør kunne få sine krav fremmet i forbindelse med straffesaken. Man tenker her særlig på overtredelser av slike bestemmelser som i første rekke er satt til vern for offentlige interesser og hvor det derfor ikke er noen privat fornærmet selv om en privatmann kan være skadelidende ved handlingen. Det gjelder f. eks. overtredelse av trafikklovgivning, prislovgivning og drukkenskapslovgivning (jfr. Andenæs, s. 82-86). Komitéen er imidlertid blitt stående ved at spørsmålet i tilfelle bør løses i spesiallovgivningen, jfr. § 14 i «oppehaldingsloven» og § 4, annet ledd i Straffelovrådets utkast til ny drukkenskapslov ). I Danmark, hvor ordningen stort sett er den samme som etter vår någjeldende lov (se Rpl. kap. 89), finnes en særhjemmel i færdselslov av 24 mai 1955 § 67, hvoretter enhver skadelidt har anledning til å påstå erstatning når det reises tiltale i en trafikksak. I Danmark skjer dog pådømmelsen av skadelidtes krav mer summarisk enn her i landet (se herom v. Eyben, Politisagsbehandlingen, Jussens Venner, Serie P nr. 3, 1959, s. 38). Ikke minst i trafikksakene ville det hos oss ha sine praktiske betenkeligheter om enhver skadelidt skulle kunne slutte seg til forfølgningen for sitt borgerlige krav. I Sverige står i og for seg adgangen åpen (RB kap. 22, jfr. kap. 20 § 8 stk. 4), men i praksis tas visstnok slike krav ikke med i trafikksaker (jfr. Olivecrona s. 329 og Ekelöf 2. utg. 2. hefte s. 186 flg.). – Spørsmålet om en utvidelse av begrepet fornærmede, jfr. strl. § 78 fjerde ledd og Ot. prp. nr. 75 for 1948 s. 59, har komitéen ikke funnet grunn til å ta opp.»
Straffeprosesslovkomitéens utkast til ny straffeprosesslov er for tiden under behandling i Justisdepartementet. Departementet er i likhet med Straffeprosesslovkomitéen av den oppfatning at det kan være grunn til å foreta endringer i forhold til gjeldende regler om adgang til å forfølge borgerlige rettskrav – herunder erstatnings- og oppreisningskrav – i straffesak. De endringer som det kan bli tale om å gjennomføre, bør imidlertid foretas i forbindelse med vedtakelsen av den nye straffeprosesslov. Om denne tar departementet sikte på å legge fram proposisjon i stortingssesjonen 1972-73.
Ved siden av hurtigere avgjørelse og rask utbetaling av erstatningsbeløp er det reist spørsmål om midlertidige utbetalinger eller forskott på erstatningsbeløp. Behov for foreløpige utbetalinger eller delbetaling av erstatningsbeløp i personskadetilfelle skyldes at det i alminnelighet tar atskillig tid før skadessituasjonen er blitt så pass avklaret at saken kan avgjøres (pådømmes).
Foreløpige utbetalinger eller forskott på erstatningsbeløp vil naturligvis være aktuelt i saker hvor det ikke er tvist om ansvarsgrunnlag foreligger. I praksis antas at man kan begrense overveielsene til å gjelde de tilfelle hvor erstatningen skal dekkes av et forsikringsselskap.
Når det gjelder forsikringsselskapenes betalingsplikt, har man nå en bestemmelse i forsikringsavtalelovens (FAL’s) § 24. Etter paragrafens første punktum, som har bestemmelse om forfallstid for forsikringsytelsen, heter det i annet punktum:
«Er det, før fullstendig oppgjør kan finne sted, bragt på det rene at selskapet i hvert fall skal betale en del av det beløp som avkreves det, kan denne del kreves betalt til tid som er nevnt i forrige punktum.»
Departementet har ikke foretatt nærmere undersøkelser om i hvilken utstrekning selskapene utbetaler forskott på erstatningsbeløp i de tilfelle det er på det rene at et selskap har betalingsplikt. Man har imidlertid forstått det slik at selskapene regelmessig foretar å kontoutbetalinger.
Departementet mener det er viktig at forsikringsselskapene utbetaler en del av forsikringskravet. Dette selv om man kan forstå at selskapene kan ha interesse i å få et samlet oppgjør. Spesielt gjelder vel det når forsikringskravets størrelse er omtvistet.
Man går ut fra at selskapene så langt som mulig følger lovens regler, slik at de etter hvert utbetaler beløp til dekning av tap som allerede er inntrådt. Dersom det er uenighet om størrelsen av erstatning, bør selskapet iallfall betale rimelige forskott på erstatningen. På denne bakgrunn har man f. t. ikke funnet å burde foreslå nye lovregler.
En særlig viktig gruppe skadetilfelle er skader som omfattes av bilansvaret. Departementet har derfor særskilt overveid om det (i bilansvarsloven) burde inntas en særregel om trafikkforsikringsselskapets plikt til å foreta foreløpige utbetalinger av forsikringskravet. Departementet er kommet til at man foreløpig får se tiden noe an før man i tilfelle innfører nye lovregler. Man vil overveie saken nærmere dersom det skulle vise seg at
Side 26
forsikringsselskapene ikke foretar foreløpige utbetalinger i rimelig utstrekning.
Departementet finner ikke anledning til å gå inn på de spørsmål som er nevnt av Forbrukerrådet om trygdemyndighetenes adgang til hurtigere utbetaling. Man tilføyer dog for ordens skyld at lovutkastets regler om fradrag for trygdeytelsene ikke antas i seg selv å gi grunn til å forsinke avgjørelsen av erstatningssaken i forhold til nå gjeldende regler. Forholdet er jo at også etter gjeldende utmålingspraksis tas det hensyn til skadelidtes trygdeytelser når erstatningsfastsettelsen skjer.
Endelig nevnes at man ikke finner å kunne gå inn på det spørsmål som er antydet av Forbrukernes forsikringskontor om muligheten for en enklere måte å få fastsatt den medisinske invaliditet.
I forbindelse med denne lovsak har Justisdepartementet i samråd med Sosialdepartementet tatt opp spørsmålet om å oppheve pensjonsinnretningers regressrett. Man viser til s. 9 flg. der det også er gjort rede for høringsinstansenes standpunkt til dette spørsmål. Det framgår av de uttalelser som der er sitert, at Erstatningslovkomitéens forslag om å oppheve pensjonsinnretningenes regressrett stort sett er positivt mottatt av høringsinstansene.
Forslaget om å oppheve pensjonsinnretningenes regressrett har sitt utgangspunkt i at trygdenes regressrett nå er opphevd (bortsett fra tilfelle av forsett, noe man i den videre drøftelse ser bort fra).
Justisdepartementet er i samråd med Sosialdepartementet enig i at pensjonsinnretningenes regressrett oppheves.
Lovbestemte pensjonsordninger er krigspensjoneringen (for militærpersoner og for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner), Statens pensjonskasse, Statsbanenes pensjonskasse, Pensjonsordning for statens arbeidere, statsråder, åremålstilsatte, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, direktøren for Norsk medisinaldepot, stortingsrepresentanter, sykepleiere, Pensjonstrygd for apoteketaten, sjømenn, fiskere og for skogsarbeidere. Disse pensjonsordninger har ingen lovbestemmelse om pensjonsinnretningenes eventuelle adgang til å reise erstatnings- eller regresskrav mot den skadevolder som har utløst et medlems krav på pensjonsinnretningen. Som nevnt av Erstatningslovkomitéen (s. 28-29) avga Justisdepartementet ved brev 4 juli 1957 (jnr. 852/57 E) ) uttalelse til Statens pensjonskasse hvor det ble antatt at regress kunne kreves når Pensjonskassens plikt til å betale invalidepensjon ble utløst ved en tredjemanns erstatningsbetingede forhold. Regressretten synes – ved siden av cessio legisbetraktninger – også å ha vært begrunnet i det forhold at trygdene hadde regressrett.
Om regressrett for lønn (sykelønn) eller pensjon vises til høyesterettsdommer i Rt-1939-45, 1940/424, 1963/129 og 1968/48 samt til Øvergaard: Norsk erstatningsrett, annen utgave 1951, s. 391-392. Regressretten for trygdene er senere opphevd (bortsett fra når skaden er voldt forsettlig) ved endringslov 19 juni 1970 nr. 67, se folketrygdlovens § 18-7. Selv om det ble pekt på trygdenes regressrett som ett av de momenter som begrunnet pensjonsinnretningers regressrett (se f. eks. Rt-1968-48 særlig s. 52 nederst), antar departementet at spørsmålet om regress for pensjonsytelser etter gjeldende rett ikke står i noen annen stilling etter oppheving av trygdenes regressrett.
Departementet bygger etter dette på at lovbestemte pensjonsinnretninger har regressrett. Det fins imidlertid pensjonsinnretninger eller pensjonsordninger som ikke er forankret i lov. For disse er situasjonen dels at det ikke foreligger regressrett, dels er det usikkert om slik rett foreligger, og dels må en legge til grunn at det foreligger regressrett. Man skal gå litt nærmere inn på dette spørsmål.
Når det gjelder private pensjonsforsikringer tegnet i et forsikringsselskap, vil det etter forsikringsavtalelovens § 25 ikke foreligge regressrett for pensjonsytelser selv om skaden er utløst ved en erstatningsbetingende handling. Dette gjelder enten det foreligger individuelle eller kollektive pensjonsforsikringer. Om f. eks. en arbeidsgiver har tegnet kollektiv pensjonsforsikring i et forsikringsselskap som gir ansatte (eller deres etterlatte) rett til pensjonsrettigheter, vil det altså ikke foreligge regressrett, se her også uttalelsen fra Norske Forsikringsselskapers Forbund som er sitert s. 9 foran. Dersom en privat pensjonsordning skulle være etablert uten at ordningen er tilknyttet et forsikringsselskap, er det derimot mulig at en må legge til grunn at pensjonsinnretningen eller pensjonsfondet har regressrett. Alt etter måten private pensjonsordninger er etablert på, er det altså mulig at det gjelder ulike regler om regress for ytelser fra private pensjonsforsikringer.
Kommunale pensjonsordninger (herunder fylkeskommunale) er etablert på forskjellige måter. Pr. 1 januar 1971 var det i alt 449 kommuner. Av kommunene (herunder fylkeskommunene) har 322 pensjonsordning i
Side 27
Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Medlemmer av KLP er kommuner, kommunale bedrifter, interkommunale bedrifter, fylkeskommuner og fylkeskommunale bedrifter som innmelder sine pensjonsordninger i kassen. Landspensjonskassen driver sin virksomhet i samarbeid med Norsk Kollektiv Pensjonskasse (som også har konsesjonen for forsikringsvirksomheten). I forhold til spørsmålet om regress antas pensjonsordning tegnet gjennom KLP å måtte likestilles med pensjonsordning tegnet i et forsikringsselskap. Det må altså kunne legges til grunn at det ikke foreligger regressrett for pensjonsytelser fra pensjonsordning gjennom KLP, jfr. også KLP’s uttalelse foran s. 11.
Av de kommuner som ikke er med i KLP, har 52 kommuner pensjonsordning i andre livsforsikringsselskaper. For pensjonsytelser fra slike ordninger vil det heller ikke foreligge regressrett, jfr. også uttalelsen fra Norske Forsikringsselskapers Forbund (se foran s. 9).
Av de gjenværende kommuner har 27 kommuner egne pensjonskasser. Departementet antar at disse har regressrett. Av disse kommuner ble i alt 24 gitt høve til å uttale seg om regresspørsmålet, se foran s. 7.
Det kan ellers nevnes at 9 kommuner ikke har pensjonsordning, mens 54 har ordninger i flere selskaper eller kasser.
Når det gjelder kommunale pensjonsordninger, vil departementet særskilt bemerke at det ikke kan være riktig å ha forskjellige regressregler alt etter måten pensjonsordningen er etablert på. Enten kommunen har egen pensjonskasse eller har inngått avtale med et forsikringsselskap eller med Norsk Landspensjonskasse om pensjonsordning, vil medlemmene – med tilskott fra vedkommende kommune – dekke pensjonsutgiftene. Det vil da være helt tilfeldig om det – basert på hvordan pensjonsordningen var etablert – i noen tilfelle skulle være regress, i andre tilfelle ikke. Det er etter departementets oppfatning innlysende at slike ulikheter bør fjernes.
Når departementet går inn for at regressretten oppheves for samtlige pensjonsytelser, er bakgrunnen for det første at det neppe er grunn til å ha en forskjellig løsning for trygden og for pensjonsinnretningene. For det andre er det – som påpekt foran – en helt umotivert forskjell mellom pensjonsgiverne med hensyn til regressrett, idet en del pensjonsgivere har regressrett, andre ikke.
Ved siden av at en oppheving av regressretten fjerner den tilfeldige ulikhet man har i dag med hensyn til når regressrett foreligger, nevner man også at det må kunne legges til grunn at regressretten ikke har vesentlig økonomisk betydning for pensjonskassene, jfr. her at pensjonskassene stort sett slutter seg til forslaget om å oppheve regressretten. Man er likevel klar over at særlig mindre pensjonskasser kunne ha interesse av et regresskrav i forbindelse med en større utbetaling.
Etter departementets forslag vil regress for pensjonsytelser ikke kunne kreves i større utstrekning enn for trygdene. Når det gjelder regressretten for trygdene, har man i dag bestemmelsen i folketrygdlovens § 18-7, som lyder:
«En trygdets erstatningskrav mot den som har voldt skade faller bort for et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden. Dette gjelder likevel ikke dersom skaden er voldt forsettlig. I nevnte tilfelle går trygdedes krav over på folketrygden med beløp som nevnt foran. Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den trygdedes eller hans etterlattes krav dekkes først.»
Departementet har overveid flere mulige måter å gjennomføre en oppheving av regressretten på også for pensjonsinnretningene. Man er kommet til at den greieste ordning vil være å ta inn en ny paragraf i skadeserstatningsloven som fastslår at trygden eller en pensjonsinnretning ikke har regress for trygde- og pensjonsytelser (bortsett fra tilfelle hvor skaden er voldt forsettlig). Folketrygdlovens § 18-7 vil da kunne oppheves i og med at den blir avløst av den nye paragraf i erstatningsloven. En slik overflytting antas også riktig fordi § 18-7 i formen egentlig er en erstatningsregel: Den er ikke formet som en bestemmelse om i hvilke tilfelle skadelidte kan kreve skadevolderen for det tap som dekkes av trygden.
En slik ny paragraf i skadeserstatningsloven bør antakelig tas inn etter de regler som fastslår at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for disse ytelser, se komitéens lovutkast § 5-1 tredje ledd, jfr. også henvisningen i § 5-2 annet ledds annet punktum. Paragrafen (3-7) foreslås formet slik:
«Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige. Regressen kan i tilfelle ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den trygdedes eller pensjonsberettigedes eller deres etterlattes erstatningskrav for samme skade.»
Den lovtekniske løsning som her er foreslått, vil medføre at man i en og samme lov får bestemmelsene om at det skal gjøres fradrag for trygde- og pensjonsytelser ved
Side 28
erstatningsutmålingen, samt at trygden eller pensjonsinnretningen ikke kan kreve regress av skadevolderen for de fradrag som gjøres. Skadevolderens ansvar bortfaller m.a.o. i den utstrekning trygdeytelsene eller pensjonsytelsene dekker skadelidtes økonomiske tap. I likhet med ordningen i dag etter folketrygdloven vil imidlertid skadevolder være ansvarlig også for trygde- og pensjonsytelser dersom skaden er voldt forsettlig. I så fall vil altså skadevolder være ansvarlig for hele tapet, dog slik at skadelidtes tap skal dekkes først dersom hele erstatningsbeløpet ikke er å få.
Lovendringen om oppheving av trygdenes regressrett ble som nevnt foran satt i kraft fra 1 januar 1971. I forbindelse med opphevingen ble det ikke gitt overgangsregler, og det ble senere reist spørsmål om lovendringen skulle forstås slik at trygden hadde mistet regressretten for skade som var voldt tidligere, men som ikke var oppgjort før lovendringen trådte i kraft. Justisdepartementet uttalte (14 desember 1970 og 29 juni 1971) at endringen måtte antas bare å få anvendelse på skadetilfelle som inntrer etter lovens ikraftredelse (dvs. 1 januar 1971). Departementet antar at man bør holde på samme løsning også når regressretten for pensjonsinnretninger oppheves. Dette selv om lovendringen dermed ikke blir effektiv med en gang dersom pensjonsinnretningene utnytter den regressrett de måtte ha etter gjeldende rett.
I forbindelse med spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger har Statsbanenes pensjonskasse bedt om at spørsmålet om oppheving av regressbestemmelsen i § 10 siste ledd i lov 5 desember 1958 nr. 1 om vanføre blir vurdert. Bestemmelsen lyder:
«Denne lov innskrenker ikke det ansvar en som volder skade måtte ha overfor den vanføre, men den vanføres krav går over på kommunen eller staten så langt tilfellet medfører utgift for disse. Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den del som tilfaller den vanføre eller dennes etterlatte, dekkes først.»
Justisdepartementet er i samråd med Sosialdepartementet kommet til at bestemmelsen bør tilpasses den regressituasjon som gjelder for trygdeytelser og som foreslås for pensjonsytelser. Når rettsstillingen nå etter lovutkastet vil være at det ikke kan kreves regress for utgifter som trygden eller en pensjonsinnretning blir påført på grunn av skaden (vanførheten), kan det heller ikke være grunn til å opprettholde kommunenes eller statens adgang til å gjøre ansvar gjeldende mot skadevolderen for utgifter som disse er blitt påført. Bestemmelsen foreslås derfor formet slik:
«Staten eller kommunen kan ikke kreve regress av en erstatningsansvarlig skadevolder for sine utgifter til den vanføre på grunn av skaden. Regress kan likevel kreves dersom skaden er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige, men må ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den vanføres eller hans etterlattes erstatningskrav for samme skade.»
Ved utmålingen av eventuell erstatning til den vanføre vil lovutkastets vanlige utmålingsregler komme til anvendelse, bl. a. at det skal gjøres fradrag for tapsposter som dekkes av andre (f. eks. trygden). Det antas derfor unødvendig her å ha en uttrykkelig regel om at loven (vanføreloven) ikke innskrenker det ansvar skadevolderen måtte ha overfor den vanføre.
Et annet spørsmål som er reist i forbindelse med oppheving av regressretten for pensjonsytelser, er spørsmålet om refusjon av sykelønn og annen stønad i forbindelse med skade eller dødsfall som ikke kan anses som pensjonsytelse, se uttalelsene fra Forsvarsdepartementet, Lønns- og prisdepartementet og Regjeringsadvokaten (foran s. 14-15).
Departementet er enig i at opphevingen av regressretten for pensjonsytelser ikke berører adgangen til å kreve refusjon for sykelønn og skadebot for tjensteulykker. Man nevner imidlertid at Utvalget til å utrede om det bør gis nye lovregler om vilkårene for å suspendere, avskjedige eller forflytte embetsmenn (Embetsmannsutvalget) i innstilling av 30 august 1971 har foreslått tjenestemannslovens § 11 opphevd. Som begrunnelse for opphevingen er bl. a. anført (s. 39 sp. 1 og 2):
«Etter den utvikling som har funnet sted, er nærværende utvalg kommet til at en bestemmelse svarende til tjenestemannslovens § 11 ikke har noen naturlig plass i en lov som særskilt gjelder embets- og tjenestemenns rettsforhold overfor det offentlige. En slik bestemmelse er for det første ikke nødvendig for at statskassen skal kunne få erstatning av en skadevolder eller dennes forsikringsselskap for utlegg den har hatt som følge av at en ansatt er blitt drept eller skadet. I motsetning til hva situasjonen muligens var da tjenestemannsloven ble gitt, må det nå anses på det rene at en arbeidsgiver – således også staten – i kraft av alminnelige erstatningsregler vil kunne få et direkte krav overfor skadevolderen, jfr. Kristen Andersen: ,,Skadeforvoldelse og erstatning» side 132 flg. Det offentlige er ikke avhengig av å kunne tre inn i den skadelidtes krav slik som tjenestemannslovens § 11 gir rett til. Opphevelse av § 11 antas for så vidt ikke å få noen betydning. Dertil kommer at om § 11 skulle opprettholdes, måtte under enhver omstendighet ordlyden bli gjenstand for ny overveielse etter de nye regler vi nettopp har fått om bortfall
Side 29
av skadelidtes erstatningskrav i praktisk viktige situasjoner, jfr. lovrevisjonen av 19. juni 1970. Utvalget anser det tvilsomt om det nå er noe behov for lovregler til løsning av det her omhandlede spørsmål. Antas det å være et slikt behov, synes løsningen helst å burde søkes i en videre erstatningsrettslig sammenheng. Det bør også nevnes at det lovforslag utvalget legger frem, i motsetning til någjeldende tjenestemannslov ikke vil inneholde noen bestemmelser om økonomiske ytelser fra statens side som det er naturlig å knytte regressregler til. Det offentliges økonomiske forpliktelser i tilfelle av sykdom eller tjenesteulykker forutsettes i fremtiden regulert ved tariffavtale. Det vil formentlig ikke være noe til hinder for at staten i en slik tariffavtale også forplikter seg til ikke å konkurrere med en skadelidt overfor skadevolderen eller dennes forsikringsselskap.»
Departementet vil tilføye at det synes naturlig at staten står likt med enhver annen arbeidsgiver når det gjelder adgangen til å kreve refusjon (av tredjemann) for sykelønn m. v., på samme måte som private pensjonskasser etter utkastet er ment å være likestilt med offentlige pensjonskasser for så vidt angår regressrett, jfr. særlig Regjeringsadvokatens foran nevnte uttalelse. Man finner imidlertid ikke grunn til her å gå nærmere inn på dette spørsmål.
Man nevner til slutt at departementet overveier revisjon av forsikringsavtalelovens § 25. Man regner med at spørsmålet om forsikringsgiveres regressrett da blir nærmere vurdert.
Som nevnt foran, s. 8-9 er det i forskjellig sammenheng kommet opp spørsmål om endringer i bestemmelsene i bilansvarslova. Enkelte av disse endringene er av mer redaksjonell karakter, mens andre har klar innholdsmessig betydning. Når det gjelder innholdet av de forskjellige endringsforslag, og de hensyn som gjør seg gjeldende, vises det i det vesentlige til merknadene nedenfor, s. 43 flg., til de enkelte paragrafer. Her skal bare kort nevnes to endringsforslag av større prinsipiell interesse:
Det blir foreslått at personskade lidt av føreren ikke lenger skal være unntatt fra dekning etter den obligatoriske trafikkforsikringen, slik regelen nå er etter bilansvarslova § 5 bokstav b. I dag kan det på frivillig basis tegnes en egen «førerulykkesforsikring». Dette gjøres i stor utstrekning. Men ikke alle tegner slik forsikring, og den gir heller ikke den samme dekning som den vanlige trafikkforsikringen. Departementet er kommet til at de hensyn som har vært anført for et unntak for personskade lidt av føreren, ikke lenger bør ses som tilstrekkelig tungtveiende sammenholdt med de menneskelige og sosiale hensyn som taler for at føreren, eventuelt hans etterlatte, skal være sikret dekning etter bilansvarslovas regler.
I dag gjelder særskilte begrensningsbeløp i trafikkforsikringen, 200 000 kroner for hvert menneske som blir skadd, og 100 000 kroner for den samlede tingskade i én ulykke. Disse bestemmelser er etter departementets mening modne for revisjon nå. Dels er summene i dag for lave, særlig for så vidt angår personskade. Men dessuten har Erstatningslovkomitéens forslag om en lempingsregel brakt fram spørsmålet om noen særslikt beløpsgrense overhodet er ønskelig eller nødvendig. Når det gjelder personskade, er departementet kommet til at det ikke bør gjelde noen beløpsgrense. For tingskade foreslås grensen hevet til 150 000 kroner.
Erstatningslovkomitéen har i sin innstilling s. 49 flg. drøftet spørsmålet om erstatningskrav/erstatningsbeløp for tap i framtidig erverv bør holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie. Drøftelsen munner ut i et forslag om at det i lovutkastets § 5-4 tredje ledd inntas følgende bestemmelse:
«Ved skifte av felleseie kan en ektefelle kreve at engangserstatning for tap i fremtidig erverv skal holdes utenfor bodelingen for så vidt erstatningen er i behold. Er erstatningsbeløpet brukt til å anskaffe fast eiendom eller andre varige verdier, gjelder retten etter første punktum verdien av disse for så vidt de er i behold. Skyldes det den annen ektefelles innsats at erstatningen ikke er forbrukt, blir det beløp som kan kreves holdt utenom bodelingen å redusere i den utstrekning det er rimelig på grunn av verdien av den annen ektefelles innsats.»
Ved høringsbehandlingen av innstillingen er det bare Regjeringsadvokaten og Forbrukernes forsikringskontor som har uttalt seg om denne bestemmelse.
Regjeringsadvokaten påpeker først at komitéen i § 5-4 synes å ha «kommet i skade for å ta inn i en bestemmelse svært ulike forhold, og man vil be departementet overveie en oppdeling». Regler om skifte av felleseie hører etter Regjeringsadvokatens oppfatning ikke heime i en lov om skadeserstatning i visse forhold. Det heter videre i uttalelsen:
«Utvalgets forslag om særregler for skifte av felleseie for så vidt angår engangserstatning for tap i fremtidig erverv, bør under ingen omstendighet inntas i utkastets § 5-4.
Side 30
Det er her overmåte viktig at regelen blir plassert der den hører hjemme, henholdsvis enten i skiftelovens § 45 eller i § 48, alt etter som engangserstatningen skal medregnes ved avleggelse av gjelden eller ikke. I og med at det her gjelder fremtidige inntekter, som må forutsettes å skulle dekke fremtidige gjeldsforpliktelser, synes det overfor den annen ektefelle lite rimelig at avleggelsen skal skje av det beholdne bo. Det må være en tilstrekkelig beskyttelse at en engangserstatning for tap i fremtidig erverv i alle tilfelle kan uttas forlodds, men at aktivposten skal benyttes til gjeldsavleggelse. Regelen bør derfor inntas i skiftelovens § 45, og det bør fremgå av loven at engangserstatningen kan uttas i sin helhet uavhengig av gjeldens størrelse.»
Forbrukernes forsikringskontor uttaler:
«Vi er enig i regelen i § 5-3, 3. ledd. At et terminbeløp som måtte være tilkjent etter 1. ledd ikke skal kapitaliseres og trekkes inn i felleseie som formue er det vel antagelig unødvendig å si.»
Departementet er enig med komitéen i at det bør gis en uttrykkelig lovbestemmelse om at erstatning for tap i framtidig erverv bør holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie. Etter nærmere overveielse er man imidlertid kommet til at de beste grunner taler for at bestemmelsen plasseres i det familierettslige/skifterettslige lovverk. Alternativet må da bli loven om ektefellers formuesforhold § 11 nytt tredje ledd og den nye arvelov § 17 annet ledd nytt annet punktum. En plassering i skiftelovens § 45 om rett til å ta ut av felleseiet i den utstrekning det er nødvendig for å dekke gjeld, slik Regjeringsadvokaten anbefaler, kan iallfall ikke tilrås. Det er også mindre naturlig å plassere den i skiftelovens § 48 om unntaksrett for personlige gjenstander, slik Regjeringsadvokaten subsidiært foreslår. Regelen er etter sitt innhold nær beslektet med ektefellelovens § 11 annet ledd – og den nye arvelovs § 17 annet ledd – og bør derfor plasseres i sammenheng med disse. Det kan til og med ses som et tvilsomt spørsmål om regelen i hovedsak allerede er dekket i disse bestemmelser, se komitéens motiver.
Når man har vært noe i tvil om regelen burde plasseres i erstatningsloven, skyldes det at det kan være noe uklart hvilke rettigheter regelen i § 11 annet ledd (som også er tatt inn i den nye arvelovs uskiftekapittel) gjelder for. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å presisere fullt ut i loven hvilke bestemte rettigheter den skal gjelde for. Hvilken rekkevidde § 11 annet ledd har, dvs. hvilke rettigheter den gjelder for, må på mange måter anses som tvilsomt. Erstatning for tap i framtidig erverv er bare ett av tvilsspørsmålene. Når man først begynner å revidere disse alminnelige regler i ektefelleloven og den nye arvelov, kan det nok derfor spørres hvorfor man ikke går helt til bunns. Ved en plassering i en særlov vil ikke dette spørsmål komme så tydelig fram. Det kan også spørres om en plassering i tilknytning til de generelle regler av en spesialregel som det her er spørsmål om, kan gi grunnlag for en mer restriktiv tolking av de alminnelige regler enn hva man ellers ville kommet til. Videre nevnes at det i det ene tilfelle hvor man nå har en særbestemmelse av denne art for en spesiell rettighet, er bestemmelsen plassert i den særlov som gjelder for disse rettigheter, jfr. åndsverklovens § 50 annet ledd. En mer omfattende utbygging av de generelle regler med særregler for rettigheter av forskjellig slag kan i alle høve ikke tilrås. Til slutt nevnes at det rent lovteknisk blir mer komplisert å innarbeide reglene i det skifterettslige/familierettslige lovverk etter den nye arvelov, da man i tilfelle må gi regler både i ektefelleloven og i arveloven, og disse reglene må gis et noe forskjellig innhold, idet de må tilpasses henholdsvis ektefelleskifte og dødsboskifte (blandet skifte).
Når departementet går inn for en plassering i ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17, skyldes det først og fremst praktiske og pedagogiske hensyn. Reglene skal jo anvendes på skifte, og den vil kunne overses hvis den ikke tas inn i det lovverk som gjelder for skifte. Dertil kommer at erstatningsloven, eller iallfall det kapittel som nå skal innarbeides, er begrenset til regler om beregning og oppgjør av erstatning, bortsett fra regelen i komitéutkastets § 5-4 annet og tredje ledd. Dersom reglene om unntak fra kreditorbeslag i annet ledd blir overført til en ny lov om gjeldseksekusjon, jfr. de særskilte merknader til nevnte bestemmelse, vil skifteregelen i tredje ledd ytterligere komme i en særstilling. Sammenligningen med åndsverkloven er for så vidt ikke helt treffende, fordi denne lov inneholder en mer omfattende regulering for rettigheter til åndsverk m. m.
Når man innarbeider reglene i ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17, har man ikke dermed forutsatt noe bestemt standpunkt med hensyn til om slike erstatninger allerede er omfattet av disse regler. Grunnen til at man foreslår særregler for disse rettigheter, er at det har vært reist tvil om de omfattes av de gjeldende generelle regler, og en lovregulering er da naturlig i samband med en regulering av disse rettigheter for øvrig.
For så vidt angår regelens innhold, bemerkes at utkastet er begrenset til erstatning for tap i framtidig erverv. For så vidt angår forsørgererstatning, vises det i innstillingen
Side 31
(s. 51) til arvelovproposisjonen, hvor det er forutsatt i motivene at forsørgererstatning som gjenlevende ektefelle har fått, er gjenstand for deling med førstavdødes arvinger når det uskiftete bo skiftes. Komitéen foreslår ikke noen endring på dette punkt, og departementet tar heller ikke opp avvikende forslag. Spørsmålet for forsørgererstatningens vedkommende blir aktuelt etter den ene ektefelles død, og spørsmålet er om erstatningen skal gå inn i det uskiftete bo dersom gjenlevende ønsker å overta boet uskiftet. Dersom gjenlevende ikke overtar boet uskiftet, vil det følge av alminnelige regler at forsørgererstatningen tilfaller ham uavhengig av booppgjøret. Velger gjenlevende å sitte i uskiftet bo, er det neppe tilstrekkelig grunn til å sette forsørgererstatning i en særstilling. Gjenlevende kan i denne situasjon ta forholdet i betraktning ved avgjørelsen av om han vil sitte i uskiftet bo. Skiftetekniske hensyn taler også åpenbart for den ordning komitéen her går inn for.
Komitéen tar ikke opp dette spørsmål for så vidt angår erstatning for utgifter som en personskade vil påføre skadelidte i framtiden, og for den særskilte menerstatning. Menerstatning kan i noen grad sammenliknes med oppreisning etter gjeldende lov. Man har antatt at oppreisning i relasjon til de skifteregler det her er spørsmål om, bør likestilles med erstatning for tap i framtidig erverv, jfr. Lødrup: Materiell skifterett (1971) s. 81-82. De beste grunner synes å tale for å stille også menerstatning i samme gruppe. Erstatning for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden, har kanskje etter sitt grunnlag et mindre personlig preg. Etter en rimelighetsvurdering antas imidlertid at også denne erstatning bør likestilles med erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning. Lovutkastet er endret i samsvar med dette.
I komitéutkastets § 5-4 tredje ledd siste punktum er foreslått en reduksjon i den erstatningsberettigede ektefelles forlottskrav i tilfelle det skyldes den annen ektefelles innsats at erstatningen ikke er forbrukt. Det beløp som kan kreves holdt utenom bodeling, skal i så fall reduseres i den utstrekning det er rimelig på grunn av verdien av den annen ektefelles innsats. Ektefellelovens § 11 annet ledd, annet og tredje punktum har følgende bestemmelser, innført ved endringslov 22 mai 1970 nr. 30, som på en annen måte tilgodeser den annen ektefelle:
«Har en ektefelle rettigheter som etter sin art er unntatt fra deling, kan, når særlige grunner taler for det, den annen ektefelle ved deling av felleseiet tilkjennes et beløp for å sikre at han ikke blir urimelig dårlig stillet. Det kan bestemmes at beløpet skal betales i avdrag.»
Det kan spørres om man istedenfor den spesielle bestemmelse som er foreslått i erstatningslovutkastets § 5-4 tredje ledd siste punktum burde gå over til disse regler i. ektefellelovens § 11 annet ledd som gjelder for andre forlottskrav. Reglene i § 11 annet ledd nytt annet og tredje punktum gir større muligheter for å tilgodese den annen ektefelle med en andel av erstatningsbeløpet. Man antar imidlertid at erstatningene står i en slik særstilling i forhold til de rettigheter som etter § 11 annet ledd kan tenkes å gi grunnlag for krav mot den annen ektefelle, at det er grunn til en særregulering. Selv om det betales en relativt stor engangserstatning for tap i framtidig erverv, eventuelt menerstatning og erstatning for tap i framtidige utgifter, bør dette neppe gi grunnlag for et kapitalkrav fra den annen ektefelle, selv om denne blir forholdsvis dårlig stillet. Den utjamning som det her måtte være grunnlag for, kan skje ved at den annen ektefelle får tilkjent underholdsbidrag, eventuelt i form av engangsbidrag. Man vil derfor foreslå at komitéutkastets § 5-4 tredje ledds tredje punktum beholdes som en særregel for erstatningskravene. Denne regel vil for øvrig ikke få betydning ved oppløsning av uskifte.
Med hensyn til Regjeringsadvokatens uttalelse har man allerede gitt uttrykk for at regelen ikke bør plasseres i skifteloven. Regjeringsadvokaten reiser imidlertid også det realitetsspørsmål om erstatningen skal reknes med i det beløp som skal nyttes til gjeldsavleggelse etter § 45, eller om «det skal kunne kreves av det beholdne bo» i likhet med krav etter § 48, altså etter at ektefellen har fått avsatt midler av sin rådighetsdel av felleseiet utenom erstatningen. Regjeringsadvokaten går inn for førstnevnte løsning. Spørsmålet bør imidlertid løses på samme måte for erstatningen som for de øvrige forlottskrav etter loven, bl. a. etter ektefellelovens § 11. Hovedregelen for disse forlottskrav antas å være at de kan kreves dekket av det beholdne bo. En særordning for erstatningen på dette punkt kan det vanskelig bli spørsmål om.
Etter dette vil departementet foreslå at bestemmelsen i komitéutkastets § 5-4 tredje ledd inntas – med den endring som er nevnt foran – som § 11 nytt tredje ledd i ektefelleloven. I arveloven ( lov 3 mars 1972 nr. 5 om arv m. m.) antas det tilstrekkelig å innta en bestemmelse i § 17 annet ledd nytt annet punktum som fastslår at ved skifte av
Side 32
felleseie skal de foreslåtte nye bestemmelser i ektefelleloven gjelde tilsvarende. Bestemmelsen foreslås formet slik:
«Ved skifte av felleseie gjelder bestemmelsene i lov 20 mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold § 11 tredje ledds første, annet og tredje punktum tilsvarende.»
Erstatningslovkomitéen opplyser (s. 52) at den ikke har drøftet om de foreslåtte nye regler om erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger «bør inntas som et nytt kapittel 4 (og da slik at nåværende kapittel 4 blir kapittel 5), eller som kapittel 5.» Komitéen har «for å markere at reglene kommer i tillegg til de tidligere regler i skadeserstatningsloven valgt å benytte betegnelsen kapittel 5».
Departementet er enig med komitéen i at reglene om erstatning for personskade og forsørgertap bør inntas som et eget kapittel i erstatningsloven. Departementet er videre kommet til at reglene bør inntas som nytt kapittel 3. Det någjeldende kapittel 3 som inneholder «Enkelte alminnelige bestemmelser», og kapittel 4 som har regler om ikraftredelse m. v., blir da forskjøvet til kapittel 4, resp. kapittel 5. Det er nemlig naturlig at bestemmelsene om erstatning for personskade kommer foran. ) I kapitlet om «Enkelte alminnelige bestemmelser» vil man overveie senere å ta inn visse andre alminnelige bestemmelser, f. eks. om skadelidtes medvirkning, og disse passer det også å innta etter reglene om erstatning for personskader.
Den eneste høringsinstans som har uttalt seg om plasseringsspørsmålet, Forbrukernes forsikringskontor, mener reglene bør inntas som kapittel 4, se foran s. 7.
For så vidt angår spørsmålet om overflytting av bestemmelsene i ikrafttredelseslovens § 19 a, § 19 annet ledd, § 21 annet ledd og § 27, har komitéen ikke foreslått noen overflytting i forbindelse med denne lovrevisjon, se innstillingen s. 52 jfr. s. 66. Departementet er kommet til at bestemmelsene bør overflyttes nå. Overføringen av oppreisningsbestemmelsene til den nye skadeserstatningsloven gjør det nødvendig også å endre ikrafttredelseslovens § 25 fjerde ledd. Bortsett fra enkelte endringer som i det vesentlige har vært nødvendig på grunn av overflyttingen og plasseringen i den nye lov, er innholdet ikke endret.
Departementet viser til Komitéens motiver som man i det vesentlige slutter seg til. Man skal for øvrig til de enkelte bestemmelser bemerke følgende:
Paragrafen svarer med mindre endringer til komiteutkastets § 5-1, dog slik at menerstatningsregelen er tatt inn i en egen paragraf (§ 3-2).
For så vidt angår erstatning for økonomisk tap har høringsinstansene enstemmig sluttet opp om komitéens standpunkt at utgangspunktet som hittil bør være at det gis full erstatning både ved ervervstap og forsørgertap. Det er også enighet om at erstatning for lidt tap i inntekt og tap i fremtidig erverv bør fastsettes særskilt (dog slik at oppdelingen ikke behøver å gå fram av selve domskonklusjonen). I denne forbindelse kan nevnes at Ålesund kommunale pensjonskasse bl. a. har uttalt følgende:
«Det er også meget ønskelig at erstatningen beregnes på en slik måte at det med rimelighet kan konstateres om erstatningen er beregnet i samsvar med gjeldende rett. Dette gjelder både de enkelte deler av tapene og fradragspostene.»
Departementet er enig med komitéen for så vidt angår at det som utgangspunkt bør gis full erstatning. Man er videre enig i at det stort sett kan være hensiktsmessig å fastsette erstatning for lidt tap i inntekt og tap i framtidig inntekt særskilt. Man viser for så vidt til komitéens begrunnelser. Departementet er imidlertid på dette punkt blitt stående ved at dette spørsmål fortsatt bør overlates til praksis, og at det ikke er tilstrekkelig grunn til å lovfeste noe kategorisk påbud om særskilt fastsetting.
Når det ellers gjelder denne paragraf, er det i uttalelsene kommet forskjellige merknader til utformingen.
Side 33
Ett av de spørsmål som er berørt er komitéens anbefaling av at det samlede økonomiske tap fortsatt bør fastsettes (selv om domsslutningen bare vil fastslå hva den erstatningsansvarlige pålegges å betale). Av de som har uttalt seg om dette spørsmål, har Rikstrygdeverket, Ålesund kommunale pensjonskasse og Norges Automobil-Forbund erklært seg enig med komitéen.
Den Norske Advokatforening og Regjeringsadvokaten har imidlertid merknader til komitéens standpunkt.
Den Norske Advokatforening uttaler:
«Dog vil utvalget peke på at domstolene ikke bør være bundet til å gå frem på den måten som komitéen gir anvisning på, nemlig at man først søker å finne frem til det samlede økonomiske tap og deretter gjør fradrag for de kapitaliserte trygde- og/eller pensjonsytelser.
Som bekjent har Rikstrygdeverkets regresskrav bortfalt med virkning fra 1. januar 1971, og det er også foreslått at regresskravet fra andre pensjonsinnretninger skal falle bort. Situasjonen er da den at man ikke lenger vil ha RTV’s kapitaliserte beløp for hånden ved skadeoppgjøret med mindre RTV da skulle erklære seg villig til å besvare enhver forespørsel om dette. Under enhver omstendighet vil det ta tid å få svar fra RTV.
En annen fremgangsmåte – som etter utvalgets mening vil kunne gi vel så sikkert resultat når det gjelder fastsetting av erstatning for tap i fremtidig erverv og fremtidig forsørgertap – er å gjøre fradrag i den antatte årlige inntekt for den årlige trygdeytelse/pensjonsytelse på det tidspunkt skadeoppgjøret finner sted, og så å kapitalisere det tap som derved fremkommer.
Denne fremgangsmåte går altså ut på å kapitalisere nettotapet. Det beløp man kommer frem til på dette grunnlag blir så et utgangspunkt for de justeringer som forøvrig er vanlige å foreta, fordel ved utbetaling av engangsbeløp, skattefordel m. v. Ved denne fremgangsmåte er det ikke nødvendig å gjøre henvendelse til RTV, men man kan bruke de tabeller som foreligger fra RTV og forsikringsselskapene med eventuelle korreksjoner.
Denne fremgangsmåte vil antagelig også være mere hensiktsmessig ved terminvise erstatninger.»
Regjeringsadvokaten uttaler:
«Derimot reiser man spørsmålet om det er praktisk at domstolene fortsatt skal fastsette et samlede økonomiske tap og at det fra dette skal gjøres fradrag for de ytelser skadelidte får fra andre enn skadevolderen. Embetet viser i denne forbindelse til at trygdenes regress i praksis må anses for å være falt bort, og at utvalget selv foreslår at pensjonskassenes regress skal stilles på linje med regresskrav fra folketrygden. I og med dette er embetet av den oppfatning at domstolene ved å legge til grunn hva skadelidte kan påregnes å få i trygd og/eller pensjon hvert år og sammenholde det med skadedes eller avdødes forventede inntekt fremover, ganske greit kan få fastslått skadelidtes årlige tap. For så vidt erstatningen skal utbetales som en engangserstatning, kan deretter dette beløp kapitaliseres. Denne fremgangsmåte er for øvrig velkjent for domstolene i de tilfeller det betales erstatning for bruksverdien av fast eiendom.»
Til disse uttalelser vil departementet bemerke:
I prinsippet kan man tenke seg to forskjellige framgangsmåter når man skal fastsette tapet: Den ene framgangsmåte som kan tenkes er at det samlede tap ikke fastsettes, men at man bare fastsetter størrelsen av den «topperstatning» som skadelidte skal ha (av skadevolderen) i tillegg til trygd og eventuelle ytelser ellers som utløses av skaden. Den andre framgangsmåte er at man først fastsetter skadelidtes totale økonomiske tap og fra dette beløp gjør fradrag for de ytelser som skadelidte får i anledning av skaden (trygd m. v.» jfr. foran).
Departementet er for sitt vedkommende tilbøyelig til å anta at enten man bruker den ene eller den annen framgangsmåte, vil man måtte ta utgangspunkt i inntektsforholdene før skaden. Dernest må det bringes på det rene hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning tapet dekkes på annen måte, f. eks. gjennom trygdeytelser. Om man ved utmåling av engangserstatning foretar kapitalisering av det samlede tap og av fradragsbeløpene eller bare foretar kapitalisering av nettotapet, må man i begge tilfelle ta utgangspunkt i inntektsforholdene før og etter skaden. Enten man da kapitaliserer nettotapet eller bruttotapet og fradragspostene (i begge tilfelle med nødvendige justeringer) skulle resultatet bli det samme.
Departementet antar at den foreslåtte lovtekst ikke er til hinder for at også den førstnevnte beregningsmåte blir brukt. Hvorvidt den ene eller den annen framgangsmåte bør brukes, finner departementet ikke grunn til å uttale seg om.
Foranlediget av Advokatforeningens uttalelse tilføyes at man antar at opplysninger om den kapitaliserte verdi av trygden eller pensjonsytelsen fortsatt vil kunne innhentes.
Et annet av de spørsmål som er berørt i uttalelsene om komitéinnstillingen, er bestemmelsen i annet ledds siste punktum om arbeid i heimen.
Landsorganisasjonen uttaler om denne bestemmelse:
«I den foreslåtte § 5-1 annet avsnitt heter det i siste punktum: «Som inntekt likestilles verdien av arbeid i hjemmet.»
Vi tillater oss å foreslå at denne setningen sløyfes og at dette avsnittet omredigeres slik at det kommer til å lyde:
Side 34
«Erstatning for lidt tap i inntekt og for tap i framtidig erverv, herunder verdien av arbeid i hjemmet, fastsettes særskilt…»
Slik bestemmelsen er foreslått i den foreliggende utkast, synes verdien av arbeid i hjemmet som inntekt å peke sterkt tilbake på skadelidtes muligheter til å skaffe seg annet arbeid og på den måte å avbøte skadens virkninger. Vi er av den oppfatning at dersom bestemmelsen kan bli fortolket på denne måte, så ville dette være lite rimelig. Det er med henblikk på dette at vi har foreslått en sådan omredigering som anført ovenfor.»
Videre har Forbrukernes forsikringskontor uttalt:
«Vi er også enige i at arbeid i hjemmet bør likestilles med annet arbeid, men formuleringen av 2. punktum i § 5-1, 2. ledd er, etter vår oppfatning, uheldig, setningen bør enten lyde: «Med inntekt likestilles verdien av arbeid i hjemmet», eller «Som inntekt regnes også verdien av arbeid i hjemmet.».»
Departementet har på bakgrunn av disse uttalelser formet bestemmelsen i samsvar med Forbrukernes forsikringskontors første alternativ.
Når det gjelder fradragsreglene, slutter uttalelsene seg til komitéens standpunkt om at det bør gjøres fradrag krone for krone for trygdeytelsen, bortsett fra Forbrukernes forsikringskontor som har uttalt:
«a) Vi er enige i at det ved erstatningsutmåling bør gjøres fradrag for trygdeytelser og pensjonsytelser som skadelidte får utelukkende som følge av ulykken. Derimot er vi i tvil om hvorvidt det bør gjøres fradrag for trygde- og pensjonsytelser som i realiteten representerer en sparing på skadelidtes hånd. Vi mener at skadelidte ikke bør stilles dårligere erstatningsmessig sett ved å investere i livrente, enn han vil bli ved å sette pengene i banken, investere dem i aksjer eller lignende.
Hvis en mann før en skade er delvis ufør, men ikke får uføretrygd, og skaden sammen med den tidligere uførhet gjør ham 100 pst. ufør, så vil trygden delvis være utløst av den tidligere uførhet og delvis av skaden. Hvis da den kapitaliserte verdi av hele trygdebeløpet skal trekkes fra i erstatningen, kan dette virke urimelig for skadelidte. For å ta hensyn til dette, kunne vi tenke oss en slik formulering av § 5-1, 3. ledd, 1. punktum: «Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeytelser og pensjonsytelser i den utstrekning og i det omfang utbetalingene er en følge av den skadevoldende begivenhet.».
Det bør innføres regler hvoretter skadelidte i større utstrekning enn nå har rett til å få utbetalt delvis erstatning før kravet er endelig fastslått så lenge det er på det rene at han har et erstatningskrav.
Hvis man ikke finner dette riktig, må det i alle fall være riktig i de tilfeller hvor et forsikringsselskap skal betale erstatningen, at skadelidte får så høy rente at det for selskapet vil være av vesentlig betydning å få gjort opp skaden så raskt som mulig. Etter FAL § 24, 2. ledd, er renten vanlig sparebankrente (i dag 3 pst.) Dette ligger vesentlig under den rente som skadelidte må betale dersom han i en vanskelig situasjon er nødt til å oppta lån.
Vi går ut fra at dette spørsmålet blir overveiet av morarentekomitéen, vi mener imidlertid at spørsmålet også bør overveies i denne forbindelse.»
Departementet vil her bemerke at trygdeytelsene bør gå til fradrag fullt ut, selv om utbetalingen bare delvis skyldes skaden. Det bør her være likegyldig om trygdeytelsens størrelse også skyldes tidligere uførhet. For en som tidligere hadde inntekt dels i form av trygd og dels arbeidsinntekt, vil naturligvis trygdesituasjonen før og etter skaden komme inn.
Når det gjelder det som er nevnt i uttalelsen om hurtigere utbetaling og forskott på erstatning, vises til s. 23 flg. Departementet finner ikke nå å kunne gå inn på spørsmålet om endring av rentefoten for erstatningsbeløp.
Om fradragsregelen for pensjonsytelser og forsikringsytelser har Norske Forsikringsselskapers Forbund uttalt:
«Vi har intet å bemerke til forslaget om at det samlede økonomiske tap voldt ved et erstatningsbetingende forhold blir fastsatt, og at det fra dette beløp gjøres fradrag for de ytelser skadelidte får fra andre enn skadevolderen og som bør tas i betraktning. Erstatningslovkomitéen foreslår at «trygdeytelser og pensjonsytelser» skal gå til fradrag krone for krone. Derimot likestilles «forsikringsytelser» med «annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden». Slike ytelser kan det tas hensyn til. Men beløpet skal ikke gå til fradrag krone for krone.
Av innstillingen kan man få det inntrykk at denne sondring mellom «pensjonsytelser»
Side 35
og «forsikringsytelser» allerede er fastslått i gjeldende rett og at det her derfor ikke dreier seg om en prinsipielt ny ordning. Det foreligger imidlertid hverken noen dom eller noen annen form for rettspraksis som gir grunnlag for å skille mellom pensjonsytelser under en pensjonsforsikring og andre forsikringsytelser. Forsikringsavtalelovens § 25, 2. ledd gir grunnlag for den oppfatning at betegnelsen «livsforsikring» i denne lov også dekker pensjonsforsikring. Derav skulle følge – hva enten det gjelder individuell eller kollektiv forsikring – at pensjonsytelser under en pensjonsforsikring efter rettstilstanden i dag faller i samme gruppe som «forsikringsytelser» efter Erstatningslovkomitéens forslag: At de kan tas i betraktning, men ikke nødvendigvis skal gå til fradrag krone for krone i skadevolderens ansvar.
Vi finner det ikke urimelig at de forskjellige former for tjenestepensjonsytelser sidestilles med trygdeytelser. Dette uten hensyn til om det dreier seg om ytelser fra Statens Pensjonskasse, en bedriftspensjonskasse, F.T.P. eller en kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Derimot bør efter vår oppfatning en såkalt «egen pensjonsforsikring efter skattelovene» stilles likt med andre forsikringsytelser. Dette er nemlig en individuell forsikring som den sikrede selv har tegnet til fordel for seg og sine efterlatte. En slik forsikring skiller seg i prinsippet ikke fra andre former for personforsikring som kan være tegnet av den som kommer til skade eller omkommer ved en erstatningsbetingende begivenhet. Erstatningslovkomitéen har selv pekt på at en livsforsikring som «har karakter av en løpende ytelse (renteforsikring)» bør falle inn under hovedregelen for forsikringsytelser. Se innstillingen side 56. En «egen pensjonsdorsikring efter skattelovene» er en spesiell form for renteforsikring. Valget mellom den ene eller den annen form kan for forsikringstageren bero på hva som skattemessig er mest fordelaktig, men forsikringstagerens valg i så måte bør ikke virke inn på omfanget av skadevolderens økonomiske ansvar. Efter vår opp fatning foreligger ingen reelle hensyn som tilsier en sondring mellom forskjellige former for livs- og pensjonsforsikring tegnet på eget initiativ av den som er kommet til skade eller er omkommet. Tvertom, en «egen pensjonsforsikring efter skattelovene» innebærer utvilsomt «en sparing fra skadelidtes side som samfunnsmessig ansees som et gode». Dette er et kriterium Erstatningslovkomitéen selv nevner øverst på side 57 i innstillingen som begrunnelse for at det bør vises forsiktighet med å gjøre fradrag i skadevolderens ansvar.
På denne bakgrunn vil vi foreslå at lovteksten i § 5-1, 3. ledd får følgende ordlyd:
«Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeyteleser og for ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum og til annen…».
Før vi forlater dette punkt vil vi bemerke at vi gjerne hadde sett at man var kommet frem til en fellesnordisk løsning i dette spørsmål i retning av det svenske standpunkt hvorefter det bare i begrenset utstrekning kan tas hensyn til visse forsikringsytelser.»
Forbrukernes forsikringskontor har uttalt:
«2. punktum i 3. ledd fastslår at det skal kunne tas hensyn til forsikringsytelser og annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få, som følge av skaden. Dette gjelder i 90 pst. av tilfellene, ytelser som en forutseende skadelidt har sørget for å sikre seg, eller ytelser som blir gitt ham av vennligsinnede naboer eller andre i form av innsamlinger, gaver osv.
Vi tror det vil virke støtende på den alminnelige rettsoppfatning om slike beløp skal kunne trekkes inn til fradrag i en ellers berettiget erstatning, selv om beløpet er stort.
Slik regelen er utformet, frykter vi for at det vil være fristende å prosedere på at enhver ulykkes- eller livsforsikring skal føre til nedsettelse i erstatningen, og det uansett skadevolderens økonomiske evne. Dette kan, for det første, føre til unødige forhalinger i erstatningsoppgjøret, men for det annet at det blir foretatt nedsettelser som aldri burde forekomme.
Etter vår oppfatning bør i alle fall ikke slik nedsettelse kunne finne sted dersom det ikke er spesielle forhold på skadevoldersiden som gjør dette rimelig. Vi er av den oppfatning at reglen i § 5-3 gir tilstrekkelig grunnlag for å lempe erstatningen der dette måtte finnes nødvendig.
Regelen i § 5-1, 3. ledd, 2. punktum anbefales derfor ikke. Hvis man likevel mener at man skal ha en slik regel, må den i alle fall begrenses til de situasjoner hvor hensynet til skadevolderen gjør det rimelig å nedsette erstatningen. Vi kunne i så fall tenke oss følgende formulering: «Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser og annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden dersom hensynet til skadevolderen gjør dette rimelig, samt til omstendighetene for øvrig.»
Motorførernes Avholdsforbund slutter seg til komitéens forslag om fradrag for «offentlige trygde- og pensjonsytelser». Deretter tilføyes:
«Vi er mer betenkt ved at slik avkortning kan praktiseres når det gjelder forsikringsytelser. I de fleste tilfeller har skadelidte ved sitt eget initiativ sikret seg slike ytelser, og i noen tilfeller ved medlemskap i organisasjoner, som f. eks. trafikkulykkesforsikring i vår organisasjon. Det bør komme klart fram at slike forsikringsytelser ikke kan føre til fradrag i erstatning.»
Landsorganisasjonen, som er enig i at det gjøres fradrag både for trygdeytelser og pensjonsytelser, tilføyer:
«Vi er også enig i at det åpnes adgang til å gjøre fradrag for forsikringsytelser, men denne adgang bør begrenses til bare å gjelde de deler av forsikringsytelser som ikke representerer oppspart kapital. Som eksempel nevner vi at det bør være adgang til å gjøre fradrag helt ut for en nytegnet livsforsikring. Gjelder det derimot en livsforsikring som det har vært betalt på gjennom en lang årrekke, bør det ikke være adgang til å gjøre fradrag for den delen av livsforsikringssummen som
Side 36
representerer oppspart kapital gjennom alle de årene det har vært betalt premie på denne. Oppspart kapital bør behandles likt hva enten sparingen er skjedd i form av innbetaling til et livsforsikringsselskap eller i form av sparing på en bankkonto.»
For så vidt angår pensjonsytelser, er departementet enig i at fradragsregelen i første punktum ikke bør gjelde egen pensjonsforsikring og har endret lovutkastet i samsvar med forslaget fra Norske Forsikringselskapers Forbund. Man legger da vekt på at enten en egen privat forsikring er tegnet slik at den gir rett til en løpende terminytelse eller en engangsutbetaling, bør fradragsregelen være den samme. Spørsmålet om det ved selve utmålingen skal tas hensyn til en slik ytelse, bør derfor stå i samme stilling som forsikringsytelser. Man vil imidlertid bemerke at selv om en gruppe yrkesutøvere tegner private og individuelle pensjonsforsikringer istedenfor kollektive, bør ikke det få betydning for fradragsregelen. Det vesentlige er at like tilfelle så vidt mulig bør behandles likt. Dersom den private individuelle pensjonsforsikring i andre henseender bør betraktes på samme måte som en privat tjenestepensjonsforsikring, bør den også i forhold til fradragsregelen likestilles.
Når det ellers gjelder forsikringsytelser, går uttalelsene som det sees entydig ut på at det bør vises romslighet med hensyn til å redusere erstatningen fordi skadelidte får utbetalt private forsikringsytelser.
Departementet vil i denne forbindelse tilføye:
Etter lovutkastet vil det nå for det første bli høve til å ta et visst hensyn til forsikringsytelser ved selve utmålingen av erstatningen. Dessuten vil det – i tilfelle hvor lempingsregelen kan komme til anvendelse – være adgang til ved avgjørelsen av lemping å ta hensyn til forsikringsytelsen. Hensikten med denne ordning er at det i de vanlige tilfelle hvor lemping ikke er aktuelt, skal atskillig til før en forsikringsytelse overhodet medfører at skadelidte får redusert erstatning. Og selv om forsikringsytelsen er så betydelig at det ved erstatningsutmålingen tas et visst hensyn til utbetalingen, bør utbetalingen likevel innebære en reell fordel for skadelidte (de etterlatte). Mer alminnelige livsforsikringsytelser som skadelidte (eller de etterlatte) får utbetalt, bør etter dette normalt ikke medføre redusert erstatning, og det bør aldri skje reduksjon i forsikring som representerer oppspart kapital, jfr. Landsorganisasjonens uttalelse. Når det gjeldes ulykkesforsikringer som blir utløst ved skaden, vil det være større grunn til å legge en viss vekt på utbetalingen. Men også her bør det først og fremst være skadelidte som får fordelen av forsikringen som han selv har sørget for. Man er for så vidt i prinsippet enig med Motorførernes Avholdsforbund, jfr. uttalelse foran s. 35. De forsikringene som nevnte organisasjon har, er for øvrig bare på kr. 20 000 ved invaliditet og kr. 5 000 ved dødsfall. Så små forsikringer bør det aldri tas hensyn til ved erstatningsutmålingen.
Forutsetningen for at man ser helt bort fra private ulykkesforsikringer, bør være at de ligger på et rimelig nivå. Det er neppe mulig å angi noe bestemt minstebeløp som det aldri bør tas hensyn til ved utmålingen. Beløpet vil dessuten måtte endre seg fra tid til tid. Departementet er enig med høringsinstansene i at det bør utvises romslighet på dette punkt overfor de skadelidte eller etterlatte. Dette gjelder særlig nå i og med at man har regelen om lemping i § 3-8 (komitéutkastets § 5-3) hvor man kan legge vekt bl. a. på forsikringsytelsen ved avgjørelsen av hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning lemping bør skje.
Et spørsmål som er tatt opp av Rikstrygdeverket, er trygdemyndighetenes adgang til å gi opplysninger om trygdeytelser. Det heter om dette i uttalelsen:
«Opphevelsen av regressretten for trygdene og det fremlagte lovutkast forutsetter at det gis opplysninger om trygdeytelser som skadelidte er berettiget til. Det vises til folketrygdlovens § 18-7, første punktum og lovutkastets § 5-1, tredje ledd og § 5-2, annet ledd. Slike opplysninger antas trygdemyndighetene ikke å kunne gi til skadevolder/forsikringsselskap uten samtykke fra den berettigede/skadelidte, jfr. folketrygdlovens § 18-4, nr. 1. Rikstrygdeverket antar at samtykke fortsatt bør kreves. En finner det av hensyn til konsekvensene betenkelig om slike opplysninger skal kunne gis uten hinder av taushetsplikt med hjemmel i folketrygdlovens § 18-4, nr. 2 eller eventuelt med særskilt hjemmel i bestemmelse i den foreslåtte lov.
Komitéen forutsetter at trygdeytelser som skal gå til fradrag ved beregningen av tap i fremtidig erverv ved personskader og ved beregningen av erstatning for tap av forsørger, skal kapitaliseres etter det trygdetekniske grunnlag som Sosialdepartementet har fastsatt med hjemmel i folketrygdlovens § 18-8. Rikstrygdeverket har fra regressakene erfaring for at dette arbeid ofte har vært komplisert og tidkrevende. Selve beregningen krever en viss aktuarmessig ekspertise.»
Til uttalelsen vil departementet bemerke:
Problemet med å få opplysninger om den skadelidtes eller de etterlattes trygdeforhold vil som det går fram av uttalelsen bare bli aktuelt dersom det ikke gis samtykke til at opplysninger om trygdeforhold innhentes. Det
Side 37
vil dessuten ikke være noen problemer dersom retten har behov for opplysningene i forbindelse med erstatningssak som er brakt inn for domstolene.
Taushetspliktbestemmelsen i folketrygdlovens § 18-4 nr. 1 er avgrenset til å gjelde opplysninger om «noens private forhold». Bestemmelsen har med andre ord bare til formål å beskytte rent personlige forhold.
Når det f. eks. skal foretas oppgjør i en erstatningssak (minnelig oppgjør) og skadelidte eller de etterlatte ikke har gitt samtykke til at opplysninger om trygdeforhold innhentes, vil den som ber om slike opplysninger til bruk ved oppgjøret ha legitime grunner til å be om opplysningene. Disse vil også i alminnelighet være lite følsomme opplysninger. Hvorvidt trygdemyndighetene uten samtykke av skadelidte eller de etterlatte kan gi opplysninger om trygdeytelser til bruk for erstatningsoppgjøret, finner man ikke å burde uttale seg om. Det vises til «Innstilling om taushets- og opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skogforvaltningen» (avgitt november 1971), se særlig s. 23 og 67-70, jfr. også utvalgets forslag til endringer bl. a. i folketrygdlovens § 18-4 (innst. s. 80). Dersom samtykke til å innhente opplysninger om trygdeforhold nektes og trygdens organer heller ikke finner å kunne gi slike opplysninger av hensyn til den någjeldende taushetspliktbestemmelse, får erstatningsoppgjøret bringes inn for retten. Departementet kan vanskelig tenke seg at taushetsplikten vil skape problemer i erstatningssakene. Under enhver omstendighet finner departementet ikke at det i forbindelse med denne lovsak kan komme på tale å gi særregler om taushets- og opplysningsplikten for folketrygdens organer.
Når det gjelder uttalelsen om beregning av den kapitaliserte verdi av trygdeytelsene, regner departementet med at Rikstrygdeverket også i framtiden vil bli anmodet om å utregne den kapitaliserte verdi av trygdeytelsene. Departementet er enig med komitéen (se innst. s. 56) i at det må være riktig å beregne verdien for så vidt angår framtidig tap etter de trygdeytelsene som gjelder ved erstatningsfastsettingen.
Et annet spørsmål som er tatt opp av Statens pensjonskasse, er spørsmålet om plikt for skadevolderen til å gi opplysninger om tilleggsforsikringer. Det heter i uttalelsen:
«Til slutt finner man å ville nevne at det i loven synes å være grunn til å ta inn en bestemmelse om plikt for skadevolderen til å opplyse om eventuelle tilleggsforsikringer er tegnet. Man viser her til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 29. august 1970 – Rt-1970-1018 – vedrørende opplysningsplikten etter folketrygdlovens § 18.3. En lignende regel synes å burde gjelde generelt ved erstatningsoppgjør.»
Uttalelsen sikter spesielt til tilleggsforsikringer til den obligatoriske trafikkforsikring. Spørsmålet om det foreligger forsikringer, vil imidlertid melde seg også ellers enten det gjelder ansvarsforsikring eller skadeforsikring. I og med at det i loven sies at det kan tas hensyn til forsikringsytelser må det følge av dette at partene også må ha plikt til å gi opplysninger om eventuelle forsikringsytelser som skaden eller dødsfallet har utløst. Opplysningene vil være nødvendige for å sikre en riktig erstatningsutmåling. Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå en uttrykkelig lovbestemmelse om opplysningsplikt inntatt i skadeserstatningsloven.
For så vidt angår uttrykket «annen vesentlig økonomisk støtte», er departementet enig med komitéen i at det bør være adgang til å legge en viss vekt på slik støtte, forutsatt at denne er vesentlig. Man viser til det som er sagt i komitéens innstilling s. 33-34 og vil tilføye at departementet rekner med at det bare i rene unntakstilfelle vil bli spørsmål om å redusere erstatningen fordi skadelidte (de etterlatte) får annen vesentlig økonomisk støtte i form av frivillig innsamling o.l. I anledning denne bestemmelse kan nevnes at Landsorganisasjonen uttaler:
«I § 5-1, tredje avsnitt åpnes det også adgang til å gjøre fradrag for annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden. Vi vil si oss enig i denne bestemmelsen, men når det gjelder økonomisk støtte som skadelidte «kommer til å få», vil vi reise det spørsmål om ikke denne bestemmelsen bør forsterkes slik at den bare får anvendelse på slik økonomisk støtte som skadelidte er sikret å få. Vå begrunnelse for dette forslag er at vi er av den oppfatning at det bare er den økonomiske støtte som skadelidte er sikret å få som bør komme til fradrag og at det overhodet ikke bør være adgang til innsigelser mot erstatningsbeløpets størrelse på det hypotetiske grunnlag at vedkommende, som følge av skaden, muligens uten at dette kan sies sikkert også vil kunne komme til å få annen økonomisk støtte.»
Departementet vil her bemerke at det naturligvis ikke er meningen at det skal foretas reduksjon i erstatningen hvis det er usikkert om støtten blir utbetalt. Man antar imidlertid at dette ikke skulle nødvendiggjøre noen endring av lovteksten.
Endelig nevnes at Advokatforeningens utvalg i tilknytning til uttrykket «omstendighetene for øvrig» har uttalt:
«Utvalget er i tvil om hvorvidt det er nødvendig med dette ubestemte begrepet her ved siden av reglene i § 5-3 som omhandler de tilfelle hvor skadevolderens ansvar kan lempes.»
Side 38
Departementet slutter seg her til komitéforslaget.
Det vises til de alminnelige motiver s. 19 flg. Blant annet på bakgrunn av det som der er sagt om utmålingen av menerstatningen, er departementet kommet til at man i lovteksten bør bruke ordlyden «varig og betydelig skade av medisinsk art» jfr. det tilsvarende uttrykk «varig og betydelig skadefølge av medisinsk art» i folketrygdlovens § 11-8.
Som nevnt i de alminnelige motiver har departementet på det nåværende tidspunkt ikke i selve lovteksten villet fastsette hvilke satser som skal brukes for menerstatningen etter denne lov. Som det går fram av det som er uttalt s. 19. flg. anbefales samme sats som menerstatningen etter folketrygdlovens § 11-8, tillagt en tredjedel. Man rekner med at denne anbefaling vil føre til at man i praksis vil få faste graderingsnormer. Den usikkerhet som nyordningen ellers kunne tenkes å innebære for erstatningsfastsettelsen, skulle dermed være redusert.
Man viser til merknadene s. 32 (under C nr. 1 bokstav a).
Denne bestemmelse avløser ikrafttredelseslovens § 19 tredje ledd. Om den nye henvisning til straffelovens kap. 21 vises til komitéinnstillingen s. 66.
Bestemmelsen svarer til komitéutkastets § 5-2.
I anledning av at komitéen har drøftet forsørgerterminologien, har Departementet for familie- og forbrukersaker pekt på at det foreligger et medlemsforslag i Nordisk Råd som tar sikte på at man gjennom lovgivningen skal få slått fast at forsørging bare gjelder overfor barn. Deretter tilføyes:
«Ut fra dette syn bør en kanskje få bort betegnelsen forsørger m. v. i lovbestemmelser som også gjelder for ektefeller og andre. Det er dette som er skjedd i folketrygden og denne regel bør også følges i annen lovgivning.»
Departementet viser til det som er uttalt av komitéen (s. 57-58), og tilføyer at man ikke nå finner grunn til å foreslå ny utforming av bestemmelsen.
Når det gjelder denne bestemmelse, har ellers Forbrukernes forsikringskontor uttalt:
«Vi er enig i realitetsinnholdet i 1. ledd i § 5-2. Derimot synes det grunn til å se noe nærmere på formuleringen. Vi har således vondt for å forestille oss at noen kan bli forsørget av «avdøde». Uttrykket bør omformuleres, f. eks. slik: -«til den som helt eller delvis blir forsørget av den som nå er død» eller: – «den nå avdøde». Tilsvarende i 2. punktum: «- selv om den som døde ikke forsørget den etterlatte». Også uttrykket «kunne påregne forsørgelse» synes noe gammelmodig, vi er imidlertid enig i realiteten også i regelen i 2. punktum.
Vi tenker spesielt på barn som forsørgede. Sammenholdes regelen med det som står på s. 60, om erstatning til barn og ungdom, ser man at det forutsettes at det skal tas utgangspunkt i vedkommendes muligheter til selv å bidra til sin egen forsørgelse. Men man er ikke konsekvent i dette syn idet det siden synes å legges vekt, ikke på hvilke muligheter barnet selv hadde til å forsørge seg, men på hvilken sannsynlighet det var for at vedkommende ville ha blitt forsørget av den som nå er død. På s. 60, 1. sp., nest siste avsnitt, står det nemlig at man må legge vekt på den økonomiske, understøttelse som den etterlatte kunne ha påregnet under utdannelsen. Dette er noe helt annet enn den unges muligheter til å forsørge seg selv.
I neste avsnitt sies det at det er naturlig å legge til grunn at barnet vil ha krav på forsørgelse til det fyller 18 år. Det synes å ligge implisitt i denne uttalelse at det skal spesielle omstendigheter til for at barn skal ha krav på erstatning for tap av forsørger utover det 18. år.
Vi er redd for at denne formulering vil kunne føre til at etterlatt barn og ungdom ikke får den erstatning det synes å være rimelig at de skal ha. Istedet for å legge vekt på mulighetene den unge har til å forsørge seg selv – en regel som synes å forutsette at den unge må gå ut i arbeidslivet så snart som mulig – bør det heller tas utgangspunkt i hvilken sannsynlighet det var for at den unge ville ha blitt forsørget av den som døde – i årene etter ulykken.
Sagt på en annen måte: erstatningsreglene bør ikke inrettes slik at den unge, på grunn av utilstrekkelig erstatning, må velge en annen utdannelse eller løpebane enn den han egentlig hadde tatt sikte på. En familiefar med høye inntekter vil ofte se det som sin oppgave å bringe sine barn gjennom et akademisk studium, barna skal ikke være nødt til å velge en mindre tidkrevende utdannelse fordi de ikke vil få erstattet forsørgertapet frem til studienes avslutning.
Det synes imidlertid å fremgå av motivene at skadevolderen ikke skal kunne påberope seg at skadelidte velger en for lang utdannelsesvei, men hvis det er det man mener, hvilket, etter oppfatning er riktig, bør dette sies uttrykkelig i lovteksten. Vi mener derfor at § 5-2, 2. ledd, 1. setning, bør få en tilføyelse hvoretter dette gjøres klart. Dette kan f. eks. gjøres slik:
«Erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes muligheter til selv å bidra til sin forsørgelse, dog skal det ikke tas hensyn til at barn og ungdom ved valg av annen løpebane enn den de har påbegynt eller akter
Side 39
å påbegynne, ville hatt muligheter til å forsørge seg selv fra et tidligere tidspunkt.»
Vi går ut fra at det er mulig for domstolene, slik reglene er utformet, å gi terminvise erstatninger i forhold til en bestemt utdannelsesvei, f. eks. slik: «N. N. dømmes til å betale skadelidte kr. 10 000,- pr. år så lenge skadelidte studerer til ingeniør i Trondheim.»»
På bakgrunn av disse merknader har departementet endret noe på formuleringen av første ledd.
Når det ellers gjelder uttalelsen om annet ledd for så vidt angår erstatning til barn, er departementet enig i at man ved erstatningsutmålingen så vidt mulig bør vurdere framtiden ut fra den forutsetning at dødsfallet ikke er blitt framkalt av skadevolderen. Man har imidlertid ikke funnet det nødvendig å endre den lovtekst komitéen har foreslått. Når det spesielt gjelder den av komitéen i motivene antydede grense på 18 år for utmåling av forsørgererstaning (ved engangserstaning) vil departementet for sitt vedkommende peke på at det bare er sagt at «det vil være naturlig å legge til grunn at barnet vil ha krav på forsørgelse til det fyller 18 år» når det ikke er «konkrete holdepunkter for en annen erstatningsberegning», se innst. s. 60 sp. 1. Det skal m. a. o. først og fremst skje en konkret vurdering. Dersom man ikke ved en slik konkret vurdering kan finne fram til en tidsperiode for beregningen, vil domstolene måtte legge et eller annet tidsrom til grunn. Det synes da ikke unaturlig at man anvender de aldersgrenser man har ved underholdsbidrag.
For så vidt angår det som er sagt i nevnte uttalelse om terminerstatning, vil departementet fraråde at erstatningsfastsettelsen knyttes til et ubestemt tidsrom. Som nevnt av komitéen (s. 41 flg.) må erstatningsutmålingen ved personskade og forsørgertap bygge på usikre faktorer. Departementet er enig med komitéen i at erstatningen, når forholdene er særlig usikre, heller bør fastsettes for et bestemt begrenset tidsrom, og at det tas uttrykkelig forbehold om at erstatningen deretter kan tas opp påny.
Om bestemmelsen i § 3-4 har Norske Forsikringsselskapers Forbund uttalt:
«Foruten de spørsmål som uttrykkelig er nevnt i Departementets brev og som vi ovenfor har knyttet bemerkninger til, vil vi gjerne også behandle Erstatningslovkomitéens forslag for så vidt angår tap av forsørger. Efter nu gjeldende rett kreves faktisk forsørgelse som forutsetning for erstatning. Innstillingen går ut på at erstatningsplikten utvides til også å omfatte de tilfelle hvor den efterlatte i nær fremtid ville kunnet påregne forsørgelse. Vi finner grunn til å påpeke at uttrykket «i nær fremtid» virker diffust og at en avklaring derfor må finne sted gjennom rettspraksis. Vi har forstått intensjonene slik at eventuelt fremtidig forsørgerforhold skulle forutsettes å inntreffe kort tid efter ulykkeshendelsen.»
Departementet er klar over at uttrykket «i nær framtid» ikke gir noen eksakt avgrensing. Man er imidlertid enig med komitéen i at det kan være rimelig i visse tilfelle å tilstå forsørgererstatning selv om det på ulykkestiden ikke forelå noen aktuell forsørging. En tilsvarende utviding av forsørgerbegrepet vil ventelig bli foreslått også av den finske og svenske erstatningslovkomité, mens det foreløpig er mer uklart hva som blir foreslått fra dansk side. De foreløpige finske og svenske lovutkast bruker begge uttrykket «i nara framtid». Om den nærmere avgrensning viser man til det som er uttalt av komiteen s. 59.
Om bestemmelsen i siste ledd har Trondheim kommunale pensjonskasse uttalt:
«Tilslutt tillater jeg meg å gjøre oppmerksom på bestemmelsen i § 5-2, siste ledd om begravelsesutgifter som skal ilegges den erstatningsansvarlige. Bestemmelsen i § 5-1 tredje ledd om at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for trygdeytelser, gjelder så vidt skjønnes etter lovteksten ikke for utmålingen av erstatning for begravelsesutgifter. Trygdekassen utbetaler som kjent et beløp til begravelsesutgifter og det ville vel være naturlig om bestemmelsen i § 5-1, tredje ledd, også gjaldt i dette tilfelle.»
Rikstrygdeverket uttaler:
«Når det gjelder fradrag for trygdeytelser, kan en ikke se at komitéen har kommet inn på dette spørsmålet når det gjelder erstatning for begravelsesutgifter, jfr. utkastets § 5-2, siste ledd og motivene til denne bestemmelse. Etter folketrygdlovens § 9-1 ytes engangsstønad med 20 prosent av grunnbeløpet når en trygdet dør. Engangsstønaden forhøyes til 45 prosent av grunnbeløpet hvis avdøde etterlater seg ektefelle eller hadde foreldremyndigheten over barn og de etterlatte var trygdet ved dødsfallet.
Engangsstønad ved dødsfall er blant annet ment å skulle dekke utgifter til begravelse. Før 1. januar 1971 da en hadde regress for trygdens utgifter, ble det i de tilfelle hvor vilkårene for regress forelå fremmet krav overfor skadevolder/forsikringsselskap om refusjon for trygdens utgifter til engangsstønad.
Etter 1. januar 1971 antas skadevolders ansvar for begravelsesutgifter å falle bort i den utstrekning det er utbetalt engangsstønad fra folketrygden, jfr. folketrygdlovens § 18-7, første punktum.
Side 40
En antar imidlertid at en skadevolder ikke kan kreve at engangsstønad svarende til mer enn 20 pst. av grunnbeløpet går til fradrag i hans ansvar for begravelsesutgifter. Den forhøyde engangsstønad, 45 prosent av grunnbeløpet, er også ment å skulle dekke de etterlattes øyeblikkelige behov for stønad i forbindelse med dødsfallet i påvente blant annet av at deres rettigheter etter kapittel 10 i folketrygdloven kan bli klarlagt. Den del av engangsstønaden som ikke kan kreves fratrukket i begravelsesutgifter, antas det å kunne tas hensyn til ved erstatningsfastsettelsen for tap av forsørger, jfr. folketrygdlovens § 18-7, første punktum og lovutkastets § 5-2, annet ledd.
Når komitéen som ovenfor anført ikke er kommet inn på spørsmålet om fradrag for trygdeytelser ved erstatning for begravelsesutgifter, går en ut fra at den ikke har ment å endre gjeldende ordning, men at det skyldes at den ikke har vært oppmerksom på forholdet. Rikstrygdeverket finner for sitt vedkommende at det fortsatt bør være fradrag for trygdeytelser som er ment å skulle dekke begravelsesutgifter. Dette bør komme til uttrykk ved at det i utkastets § 5-2, siste ledd tas inn en bestemmelse om at § 5-1, tredje ledd, første punktum gjelder tilsvarende.»
Departementet er enig i disse merknader og har endret siste ledd i samsvar med dette.
Man viser til merknadene s. 32 (under avsnitt C nr. 1 bokstav a).
Paragrafen avløser ikrafttredelseslovens § 19 annet ledd og § 21 annet ledd.
Om innholdet bemerkes at oppreisning som hittil kan gis selv om handlingen ikke har medført økonomisk tap. Formuleringen tar ellers sikte på å få fram at oppreisning kan gis uten hensyn til om skadelidte vil ha krav på menerstatning, og oppreisning kan gis selv om skadelidte har fått full menerstatning. Her gjelder ingen maksimering av beløpets størrelse.
Som hittil skal oppreisning gis i form av et engangsbeløp.
Man viser til merknadene s. 32 (under avsnitt C nr. 1 bokstav a).
Paragrafen avløser ikrafttredelseslovens § 19 a slik paragrafen vil lyde etter den lovendring som er foreslått ved Ot.prp. nr. 40 (1971-72). Man har her forutsatt at nevnte lovsak vil være vedtatt før dette lovutkast.
Man viser til de alminnelige motiver s. 26 flg. om regressretten for pensjonsinnretninger m. m.
Paragrafen svarer til komitéutkastets § 5-3.
Erstatningslovkomitéen har ikke uttrykkelig kommentert spørsmålet om lemping av menerstatningen. Departementet antar at også slik erstatning bør kunne lempes. I og med at bestemmelsen sier at «Erstatning etter kapitlet her» kan lempes, gir den etter ordlyden heimel for lemping også av menerstatningen.
Om denne bestemmelse er det avgitt følgende uttalelser:
Advokatforeningens utvalg:
«Utvalget har ingen bemerkninger til den foreslåtte nye lovregel om adgang til å lempe ansvaret for personskade eller for forsørgertap. Det vil imidlertid reise spørsmålet om man ikke også burde ha lempningsregler i forbindelse med tingskade.
Utvalget er enig med komitéen i at det ikke er grunnlag for å sette noe «tak» for erstatningens størrelse.»
Norges Automobil-Forbund:
«Når det gjelder utkastets § 5-3 om adgang til å lempe skadevolderens ansvar når dette vil virke urimelig tyngende, er man enig i at en generell lempingsregel innføres. Derimot kan det ikke sees at de samme hensyn gjør seg gjeldende når følgene av den skadevoldende handling er dekket ved ansvarsforsikring. »
Landsorganisasjonen:
«Når det gjelder lempingsbestemmelsen i § 5-3, vil vi peke på at denne bestemmelse synes å være svært ensidig utformet under hensyntaken alene til skadevolderen uten at det er tatt tilsvarende hensyn til skadelidte. Teoretisk sett kan vel den situasjon tenkes at erstatningsansvaret kan virke urimelig tyngende for skadevolderen, men at det samtidig kan virke urimelig tyngende for skadelidte dersom det foretas noen lempinger i erstatningsansvaret. Dersom en sådan situasjon også kan tenkes å inntreffe i praksis – noe som vi antar vil kunne skje – bør loven iallfall utformes slik at den ikke tar mere hensyn til skadevolderen enn til skadelidte. Med henblikk på dette ber vi tatt under overveielse å omredigere første punktum til å lyde:
«Erstatningsansvar for personskade og for tap av forsørger kan lempes for så vidt det ville virke urimelig tyngende for skadevolderen sammeliknet med skadelidte.»»
Forbrukernes forsikringskontor:
«…er vi enige i at erstatningsansvaret bør kunne lempes for så vidt det ville virke urimelig tyngende for skadevolderen. Vi er også enig i at lempningsregelen i prinsippet bør være uavhengig av skadevolderens skyld, vi tenker særlig på at i de tilfeller hvor det vil være rimelig med lempning, vil ofte full
Side 41
erstatning gå ut over andre enn skadevolderen selv, f. eks. skadevolderens familie, vi synes ikke de skal lide mer om skadevolderen har utvist skyld eller om han ikke har det.
Av motivene, s. 62, fremgår det at adgangen til å lempe ansvaret bare skal brukes dersom skaden har fått et meget stort omfang. Da dette er en ansvarslempning som skal kunne foretas selv om ansvaret ikke ville virke urimelig tyngende på skadevolderen, vil den ha praktisk betydning hvor skadevolderen har tegnet en ansvarsforsikring eller står som selvforsikrer. Hvor det foreligger en ansvarsforsikring, vil dennes maksimum være en effektiv grense for ansvarets størrelse. I de «hjemmets forsikring»-er som nyttes i dag, er selskapets ansvar begrenset til kr. 600 000,- pr. skade, og for så vidt gjelder personskade, ikke over kr. 300 000,-, pr. person. Den foreslåtte regel vil kunne få større praktisk betydning hvis begrensningene i bilansvarsloven oppheves.
Det bør imidlertid likevel bemerkes at en død millionær ikke er noe mindre millionær enn en levende millionær. For så vidt gjelder skadelidtes formues forhold, har selvsagt en ulykke ingen betydning. Det må heller forutsettes at busspassasjerene hver for seg har en meget høy inntekt.
Dersom skadetilfellet utløser krav på trygd eller pensjon, skal dette trekkes fra, krone for krone, allerede etter § 5-1, 3. ledd, 1. punktum. For så vidt gjelder andre forsikringsytelser, livsforsikringer eller ulykkesforsikring samt eventuelle andre økonomiske bidrag, kan det, etter utkastet, tas hensyn til disse allerede ved erstatningsutmålingen etter 2. punktum i § 5-1, 3. ledd. Det kan neppe være meningen at de samme forsikringer skal tas hensyn til én gang til etter lempningsregelen i § 5-3, 2. punktum. Disse forsikringer bør ikke tas hensyn til mer enn én gang, og beholder man lovregelen både i § 5-1, 3. ledd og i § 5-3, så vil det i så fall i § 5-3 bare være forsikrings mulighetene, samt skadevolderens skyld og forholdene ellers, som vil ha selvstendig betydning for en eventuell ansvarslempning. Disse hensyn synes å trekke hver sin vei: skadevolderens eventuelle skyld taler imot nedsettelse, mens den omstendighet at skadelidte burde ha forsikret seg, taler for en nedsettelse av erstatningen.
Norske Forsikringsselskapers Forbund:
«Vi har intet å bemerke til Erstatningslovkomitéens forslag om adgang til å lompe ansvaret for personskade eller forsørgertap.»
Regjeringsadvokaten:
«Utvalgets forslag om ansvarslemping ved personskader og forsørgertap i utkastets § 5-3 kan dette embete slutte seg til for så vidt angår innholdet av regelen. Derimot reiser man spørsmålet om regelens utforming er helt heldig for så vidt meningen har vært at ansvaret helt skal kunne falle bort. Dessuten synes den språklige utforming av bestemmelsens annet punktum ikke helt klar i og med at det kan reises spørsmål om uttrykket «i særlige tilfelle» bare går tilbake på forholdene ellers eller på hele bestemmelsen. Av motivene til bestemmelsen fremgår at det sistnevnte alternativ har vært meningen og da reises spørsmålet om ikke bestemmelsen bør omformuleres. Man er ved dette embetet dessuten av den oppfatning at loven direkte bør si at et ansvar kan nedsettes eller falle bort istedenfor å bruke det mer upresise uttrykk lemping. Man er imidlertid kjent med at dette uttrykk allerede finnes i lov om skadeserstatning i visse forhold. Under henvisning til dette vil man antydningsvis foreslå følgende utforming av annet punktum:
«For øvrig kan ansvaret nedsettes eller falle bort i særlige tilfelle når skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skadevolderens skyld og omstendighetene ellers tilsier dette.»
Forutsetningen for utformingen av annet punktum er naturligvis at lovens uttrykk lemping også for øvrig byttes ut med uttrykket «nedsettes eller falle bort».»
Kongelig Norsk Automobilklub:
«Når det gjelder adgang til å lempe ansvaret for personskade eller forsørgertap, mener vi at utgangspunktet absolutt bør være at der skal tilkjennes full erstatning. Når skadevolderen er dekket ved ansvarsforsikring, er det ingen grunn til å foreta lemping. Ellers finner vi at det kan være grunner som taler for at retten når spesielle forhold foreligger, har en adgang til å lempe på det ansvar som skadevolderen har.»
Rikstrygdeverket:
«Rikstrygdeverket finner det riktig og rimelig at det nå blir lovfestet en generell lempningsregel for erstatningsansvar i forbindelse med personskader og tap av forsørger. En slutter seg til det forslag komitéen har fremsatt i utkastets § 5-3.
En er enig med komitéen i at det ikke synes å være noe praktisk behov for å sette noen øvre grense for erstatningens størrelse når det blir innført en lempningsregel som foreslått av komitéen.»
Side 42
For så vidt angår uttalelsen fra Landsorganisasjonen vil departementet bemerke at det ikke er meningen at lempingsregelen i første punktum skal kunne anvendes uten at det ses hen til skadelidtes interesse. Det vil imidlertid ofte være av begrenset betydning for skadelidte om han tilkjennes full eller redusert erstatning dersom skadevolderen ikke har mulighet til å betale. Det er i slike tilfelle det vil være spørsmål om lemping i medhold av hovedregelen. Det er naturligvis ikke meningen at bestemmelsen skal praktiseres slik at resultatet blir urimelig sett fra skadelidtes side selv om det blir rimelig for skadevolderen.
Man nevner i denne forbindelse at det i en betenkning fra den svenske skadeståndskommittéen (se Statens offentliga utredningar 1971:83) er foreslått en alminnelig lempingsregel med følgende innhold (5 kap. 9 § ):
«Skadestånd kan jämkas, om skadeståndsskyldigheten finnes oskäligt betungande med hänsyn till parternas ekonimiska forhållanden och omständigheterna i övrigt.»
Det foreløpige lovutkast fra den danske erstatningslovkomité er formet på tilsvarende måte som det norske, mens det foreløpige finske komitéutkast går ut på at erstatningen kan nedsettes «om det finnes oskäligt betungande eller…», altså ikke noen tilføyelse om «oskäligt betungande» for skadevolderen. I skadeserstatningslovens § 2-2 om lemping av arbeidsgivers ansvar har man ingen tilsvarende tilføyelse, jfr. at bestemmelsen i nr. 1 første punktum lyder:
«Ansvaret etter § 2-1 kan lempes for så vidt det ikke ville virke urimelig tyngende.»
For å fjerne den mulige uklarhet som er pekt på av Landsorganisasjonen, har man etter dette sløyfet ordene «for skadevolderen».
På bakgrunn av uttalelsene fra Forbrukernes forsikringskontor og Regjeringsadvokaten har departementet endret plasseringen av ordene «i særlige tilfelle». Det terminologiske spørsmål som er nevnt av Regjeringsadvokaten om bruken av uttrykket «lemping» vil kunne overveies i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om innføring av en alminnelig lempingsregel.
Når det ellers gjelder uttalelsen fra Forbrukernes forsikringskontor om forholdet mellom utmålingsreglene i utkastets § 3-1 jfr. § 3-2 og § 3-4 og lempingsregelen i denne paragrafs annet punktum for så vidt angår forsikringsytelser, bemerkes:
Utmålingsreglene kommer til anvendelse i alle tilfelle hvor erstatning skal fastsettes. De hensyn som da kan tas til private forsikringer er begrenset, se merknadene til § 3-1. I de særlige tilfelle hvor lemping kan bli aktuelt etter utkastets § 3-8 annet punktum, vil det for det første være adgang til å ta hensyn til forsikringer som det overhodet ikke kan legges vekt på etter utmålingsreglene. Dessuten vil det i de tilfelle hvor det også kan tas hensyn til forsikringsytelsene etter utmålingsreglene, kunne gjøres fradrag for disse i større utstrekning, dog slik at fradrag naturligvis ikke kan skje i større utstrekning enn fullt ut for forsikringsbeløpet.
Når det eller gjelder merknadene i sistnevnte uttalelse om identifikasjon, bemerkes at bestemmelsen etter departementets oppfatning bør anvendes på samme måte enten det gjelder erstatning til skadelidte eller erstatning til etterlatte. En må her være klar over at det også vil gå ut over de som forsørges av skadelidte, om han får redusert erstatning i de tilfelle han ikke dør av skadene. Spørsmålet om man bør ha en annen regel om virkningen av skadelidtes skyld i de tilfelle han blir skadet men overlever (medvirkning) enn i de tilfelle har dør (identifikasjon), vil ventelig bli vurdert i forbindelse med revisjonen av reglene om skadelidtes medvirkning.
Paragrafen svarer til komitéutkastets § 5-4, dog slik at bestemmelsen i komitéutkastets annet ledd med visse endringer er tatt inn i en egen paragraf (§ 3-10), mens siste ledd foreslås inntatt i ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17, se de alminnelige motiver s. 29 flg.
For så vidt angår spørsmålet om det bør være valgfrihet mellom erstatningsformene engangserstatning og terminerstatning vises til s. 17 foran.
Erstatningslovkomitéen kan ikke ses særskilt å ha drøftet spørsmålet om også menerstatningen bør kunne gis som terminerstatning. Uttrykket «Erstatning for personskade» antas imidlertid å måtte tolkes slik at det også omfatter menerstatning. Selv om en må regne med at menerstatninger vanligvis vil bli gitt som et engangsbeløp, antar departementet at det på tilsvarende måte som når det gjelder erstatning for økonomisk tap, i særlige tilfelle bør være adgang til også helt eller delvis å tilstå menerstatning i form av terminbeløp. Man har etter dette ikke foreslått noen særregel, f. eks. om at menerstatningen alltid skal fastsettes til en engangssum. Om utmåling av menerstatning vises for øvrig til s. 19 flg.
Foranlediget av uttalelsen fra Landsorganisasjonen og Statsbanenes pensjonskasse (se foran s. 18) har departementet tilføyd en
Side 43
bestemmelse om at det kan kreves at det stilles sikkerhet for terminerstatninger. Sikkerhetsstillelse vil normalt bare være aktuelt dersom skadevolderen er uforsikret. For øvrig er det bare adgang til å kreve sikkerhetsstillelse. Når det er tvist om spørsmålet om sikkerhetsstillelse, får i tilfelle domstolene vurdere berettigelsen av kravet.
Denne paragraf svarer med visse endringer til komitéeutkastets § 5-4 annet ledd.
For så vidt angår komiteutkastets § 5-4 annet ledd har Regjeringsadvokaten uttalt:
«De foreslåtte regler om overdragelse av erstatningskrav for personskade og forsørgertap går utover det som ellers gjelder for så vidt angår beslagsfrihet og overdragelsesadgang. Dette embete er tilbøyelig til å anta at de vanlige regler i konkurs- og tvangsfullbyrdelsesloven her bør gjelde, og at en forandring bør fremgå av nevnte lover. Så vidt skjønnes er spørsmålet også overveiet av den komité som skal foreslå en ny konkurslov, og eventuelle forandringer bør antakelig utstå inntil denne innstilling foreligger. For så vidt departementet måtte mene at regelen likevel skal gjennomføres, bør den inntas i de lover hvor spørsmålet for øvrig er omhandlet, henholdsvis konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven.»
Departementet er enig med Erstatningslovkomitéen i at inntil man får nye bestemmelser basert på det nye lovarbeid, bør man med visse endringer overføre til denne lov den tidligere bestemmelse § 6 fjerde ledd i bilansvarslova. Det er altså her bare spørsmål om inntil videre og med visse endringer å overføre en regel som man nå har i bilansvarslova. Man viser til komitéens motiver (innst. s. 65-66) som man i det vesentlige slutter seg til.
Ved siden av overføringen av nevnte bestemmelse i bilansvarslova, har man med mindre endringer overført bestemmelsen i ikrafttredelseslovens § 27, se § 3-10 annet punktum.
Man viser til merknadene s. 32 (under C nr. 1 bokstav a).
Om spørsmålet om endring i annen lovgivning har Forbrukernes forsikringskontor uttalt:
«Vi tør spørre det ærede departement om ikke også regelen i Norske Lov 6-10-2 om erstatning for «badskerløn» og «lyde» nå ikke bør oppheves, slik at man også, ved skade voldt av dyr, følger de alminnelige erstatningsregler. »
Spørsmålet om eventuell opphevelse av NL 6-10-2 finner departementet ikke å kunne ta stilling til i forbindelse med denne lovsak. Man vil overveie å ta spørsmålet opp i forbindelse med det videre arbeid med revisjon av erstatningslovgivningen.
Man viser til de alminnelige motiver s. 29-32.
Man viser til de alminnelige motiver s. 26-29.
I høringsnotatet 9 mars 1971 foreslo Justisdepartementet at ordet «kraftmaskin» i definisjonen i § 3 første ledd av «motorvogn» skulle endres til «motor». Forslaget fikk støtte i høringsuttalelser fra Vegdirektoratet, Norske Forsikringsselskapers Forbund og Norges Automobil-Forbund, mens ingen uttalte seg imot forslaget.
I brev 27 desember 1971 tok Justisdepartementet også opp forslag om enkelte redaksjonelle endringer i første ledd. Definisjonen her lyder nå slik:
«Med motorvogn er det i denne lova meint ei køyregreie som ikkje går på skjener, som vert driven med kraftmaskin og er laga eller esla til å køyrast på bakken, såleis og trådbuss (trolleybuss).»
Dette ble foreslått endret til:
«Med motorvogn er i denne lova meint køyretøy som vert drive med motor og er laga eller esla til å køyrast på bakken, såleis og trådbuss (trolleybuss), men ikkje køyretøy som går på skjener.»
Samtidig ble det i annet ledd foreslått klargjort at luftputefartøy ikke skal anses som motorvogn i forhold til bilansvarslova. Dette må være løsningen også uten at det er uttrykkelig uttalt i loven, men en klargjøring kan likevel være ønskelig. Endringen vil bringe bilansvarslovas definisjon i bedre samsvar med definisjonen i det europeiske konvensjonsutkastet nevnt foran under A. 4.
I uttalelsen fra Den Norske Advokatforening (det permanente utvalg for forsikringsrett, tiltrådt av foreningen) heter det:
«Endringsforslaget til Bilansvarslovens § 3 er etter Utvalgets oppfatning ganske overflødig, da det til overmål er fastslått i den nugjeldende bestemmelse at luftfarkost ikke er motorvogn.
Fra et forsikringsrettslig synspunkt er det imidlertid intet å bemerke til at endringen allikevel gjennomføres.»
Side 44
Endringsforslagene i brevet 27 desember 1971 er støttet i uttalelser fra Norske Forsikringsselskapers Forbund og Norges Automobil-Forbund.
Justisdepartementet fremmer etter dette forslag om endringer i § 3 som nevnt foran.
Bokstav a. Justisdepartementet ga i det for nevnte brev av 27 desember 1971 uttrykk for at det overveide å foreslå sløyfet unntaket i § 5 bokstav a for skade på ting som tilhører eier eller bruker, i de tilfelle der eier eller bruker ikke selv har ført vognen. Dette kunne i tilfelle gjøres ved at ordene «eller anna gods som høyrer eigaren eller brukaren til» går ut. (Etter som unntaket i § 5 bokstav b for skade lidt av føreren foreslås opprettholdt når det gjelder tingsskade, vil den her nevnte endring i bokstav a bare får betydning når eieren eller brukeren ikke selv har ført vognen.)
I høringsuttalelsene har ingen instanser gått imot forslaget. Forslaget får uttrykkelig tilslutning fra Norges Automobil-Forbund og fra Norske Forsikringsselskapers Forbund, som uttaler:
«Vi er enig i den foreslåtte endring i § 5 a) hvorved erstatningsansvaret efter bilansvarsloven utvides til også å omfatte skade på eierens eller brukerens ting når tingene befinner seg utenfor kjøretøyet og eier eller bruker ikke er fører av dette. Efter endringsforslaget vil også vanlige bruksting (klær og håndbagasje) tilhørende eier eller bruker som er med i kjøretøyet som passasjer omfattes av bilansvaret, og dette foranlediger forsåvidt heller ingen bemerkninger fra vår side.»
Justisdepartementet fremmer etter dette forslag om endring i § 5 bokstav a som nevnt foran.
Bokstav b. I høringsnotatet 9 mars 1971 pekte Justisdepartementet på at utgangspunktet etter det europeiske konvensjonsutkastet om bilansvar (nevnt foran under A. 4), var at skade lidt av føreren skal dekkes, men at utkastet ga statene adgang til å gjøre unntak fra denne regel. En eventuell tilslutning til konvensjonen ville dermed ikke gjøre det nødvendig å endre regelen i bilansvarslova § 5 bokstav b, som unntar førere fra dekning. Departementet mente imidlertid at det likevel kunne være grunn til nå å overveie om regelen bør opprettholdes. – Forslag om å oppheve unntaket for personskade lidt av føreren ble tatt opp på ny i brevet av 27 desember 1971.
Forslaget fikk støtte fra Norges Automobil-Forbund. som uttalte:
«Med hensyn til skade lidt av fører antas det å være riktig å inkludere førerens tap i trafikkforsikringens dekningsområde. Den preventive virkning som det har vært antatt å ligge i å unnta føreren fra dekning antas å være betydelig overdrevet. I svært mange tilfelle kommer fører til skade uten selv å kunne lastes. Bevisbyrdereglene forhindrer likeledes føreren i mange tilfelle å vinne frem med et erstatningskrav overfor motpartens selskap. Dette forhold gir et spesielt urimelig resultat når føreren omkommer og de etterlatte nektes erstatning (f. eks. for tap av forsørger) på grunn av identifikasjon. Den såkalte «førerulykkesforsikring» som i dag tegnes på frivillig basis gir ikke fullgod kompensasjon, idet den normalt bare dekker varig medisinsk invaliditet uten hensyn til det faktiske tap.»
I en senere uttalelse fra forbundet heter det:
«Man finner det spesielt gledelig at utkastet til ny § 5 inkluderer motorvognføreres tap i trafikkforsikringens dekningsområde. Det vises i denne forbindelse til vår uttalelse av 6. august 1971 angående konvensjonsutkastet.»
Også Motorførernes Avholdsforbund har støttet forslaget:
«Førerplassforsikringen dekkes i dag i meget stor utstrekning i Norge. Den er frivillig og koster kr. 25,- pr. år visstnok likt i alle forsikringsselskaper. Det er mye som taler for at førerplassforsikringen skal inngå i trafikkforsikringen eller at den skal være obligatorisk særforsikring, men vi forstår også den tankegang som ligger til grunn for at en slik bestemmelse ikke ble gjort gjeldende da Bilansvarsloven ble innført. Vi tror likevel det vil være riktig med obligatorisk førerplassforsikring nå.»
Norske Forsikringsselskapers Forbund har gått imot forslaget om å la personskade lidt av føreren gå inn under den obligatoriske forsikringen, og har uttalt:
«Utvidelse av bilansvaret til også å omfatte skade på føreren av kjøretøyet er ikke nødvendig av hensyn til konvensjonen. En slik utvidelse av ansvaret vil bl. a. nødvendigvis måtte føre til komplisering av oppgjørene i de tilfelle hvor føreren er skadet, og det kan neppe være grunn til å etablere en slik ordning så meget mer som det ikke er påkrevet av hensyn til konvensjonen. Det må i tilfelle være bedre å søke å utbygge ytterligere det nåværende system med ulykkesforsikring for bilføreren (førerplassforsikring).»
I en senere uttalelse fra Forbundet heter det:
«Den foreslåtte lovendring innebærer at skadevolderen ved en trafikkulykke selv far rett til erstatning under motorvognens trafikkforsikring. Føreren av kjøretøyet står i en helt spesiell stilling ved trafikkulykker. I denne forbindelse vil vi henvise til innstillingen fra Motorvognansvarskomitéen av 1951 hvor spørsmålet om å la bilansvarslovens
Side 45
bestemmelser også omfatte føreren er drøftet på s. 55-56. Innen komitéen synes det ikke å ha hersket megen tvil om at føreren bør unntas, og vi kan heller ikke se at det siden innstillingen ble avgitt i 1957 er inntruffet omstendigheter eller oppstått nye forhold som skulle tilsi endringer på dette punkt. Tvertom, en skadelidt fører er i dag langt bedre stillet enn han var da komitéens forslag til lovtekst, som gjelder uforandret på dette punkt, ble fremsatt. De offentlige trygdeordningene er således mere omfattende og trygdeytelsene bedre. Med det stadig økende antall trafikkulykker bør dessuten også lovbestemmelsenes skadeforebyggende virkning i sterkere grad tas i betraktning. En endring som foreslått, vil kunne føre til mindre aktpågivenhet hos bilførere. Vi finner det lite rimelig å åpne adgang til erstatning under trafikkforsikringen til fører i forbindelse med utforkjøringer og andre ulykker som i særlig grad finner sted under hjemkjøring fra fest natt mellom lørdag og søndag. Oppstår personskade ved kollisjon mellom motorvogner, vil efter gjeldende rett den fører som er uten skyld være dekket av det annet kjøretøys trafikkforsikring. Dette er en rimelig regel, men lenger bør man heller ikke gå.
I likhet med Motorvognansvarslovkomitéen vil vi dessuten peke på den adgang bilførere har til på en rimelig måte selv å dekke seg gjennom førerulykkesforsikring eller annen ulykkesforsikring dersom de mener å ha behov for ytterligere økonomisk beskyttelse. Disse former for forsikring er blitt stadig mer alminnelig, og forsikringssummene er blitt vesentlig forhøyet siden komitéen avga sin innstilling. Efter vår oppfatning bør man fortsatt bygge på det prinsipp at motorvognens fører selv er nærmest til å vurdere de farer han utsetter seg for ved kjøring, og til å sørge for forsikringsmessig dekning mot egen personskade.
Som en ytterligere grunn til å fraråde gjennomføring av Departementets forslag på dette punkt nevner vi avslutningsvis at en bestemmelse bygget på utkastet må antas å ville komplisere skadeoppgjørene og skape bevismessige vanskeligheter dersom den, som mer enn noen annen må sies å være ansvarlig for skaden, samtidig skal være erstatningsberettiget på linje med eventuelle andre skadelidte.»
Etter at Justisdepartementet hadde bedt om supplerende opplysninger fra forbundet, bl.a. om utbredelsen av førerulykkesforsikringen, har forbundet uttalt flg. (brev 10 mars 1972):
«Skadeforsikringsselskapenes Forening har meddelt oss at av de motorkjøretøy som er forsikret i SKAFOR-selskapene er det tegnet førerulykkesforsikring i meget stor utstrekning. Ved dekning av trafikkforsikring for motorsykkel er førerulykkesforsikring automatisk inkludert. Av vanlige biler – personbiler, lastebiler, drosjer etc. – er 92,8 pst. utstyrt med førerulykkesforsikring. Når det gjelder traktorer og andre arbeidsmaskiner, er dekningsgraden vesentlig mindre. For landbrukstraktorer dreier det seg om 28 pst., og for arbeidsmaskiner m. v. av forskjellige typer fra 46,9 pst.-62,3 pst.
For motorkjøretøyer trafikkforsikret i Norges Brannkasse inngår førerulykkesforsikring automatisk i dekningen.
– – –
Når vi så sterkt går i mot at føreren av motorvognen skal dekkes under trafikkforsikringen, er grunnen at føreren – i motsetning til øvrige personer i eller utenfor motorvognen – er et helt sentralt ledd i den årsakssammenheng som fører frem til trafikkulykken, inklusive ulykke som rammer ham selv. Han vil normalt ha hatt en utslagsgivende mulighet for å virke inn på hendelsesforløpet. Hans opptreden vil være avgjørende for all bevisførsel omkring ulykken, og hans egen oppfatning av hendelsesforløpet vil bevismessig være av vesentlig betydning. Dette gjelder ikke bare i tilfelle hvor motorvognene har kollidert med annen motorvogn, men også hvor motorvognen har kjørt utfor veien.
Ved bedømmelsen av spørsmålet om skade på føreren bør dekkes under den obligatoriske forsikring til fordel for trafikkens ofre er det all grunn til å ta sikte på en harmonisering med regelverket i EF-landene. Kommer Norge med i De Europeiske Fellesskap vil en ganske vidtgående harmonisering sikkert følge av selve medlemskapet. For europeiske land som blir stående utenfor EF vil det sikkert være naturlig å tilpasse seg EF-mønsteret. I denne forbindelse vil vi peke på at Sosialdepartementet i brev av 25. februar d. å. allerede har anmodet Forsikringsrådet om en uttalelse i forbindelse med forslaget til EF-direktiv vedrørende samordning av lovgivningen om motorvognansvaret og om grensekontroll med forsikringsplikten. Dette utkastet til EF-direktiv av 15. august 1970 inneholder ingen bestemmelse om at motorvognføreren skal være dekket av den tvungne forsikring. Vi vil sterkt fraråde at Norge nå – like før den definitive avgjørelse om medlemskap blir truffet – setter seg i en særstilling på dette felt.
Under de samtaler som har funnet sted mellom representanter for vår næring og ekspedisjonssjef Rognlien, skal det visstnok allerede være påpekt at man ved vurdering av spørsmålet om hvilket beløp de enkelte personskader kan komme opp i, ikke kan gå ut fra at det bare blir spørsmål om en «topperstatning» utover den kompensasjon som skadelidte oppnår gjennom ytelsene fra Folketrygden. Utlendinger uten rett til norsk Folketrygd er i stor – og stigende utstrekning passasjerer i privatbiler og busser. Blir samtlige passasjerer i en større turistbuss alvorlig skadet, kan det utvilsomt bli spørsmål om erstatningsbeløp av en størrelsesorden som hittil har vært fullstendig ukjent i norsk rettspraksis. Spørsmålet om utlendingers erstatningskrav har også relevans når det gjelder førerens rettigheter. Utvides trafikkforsikringen til også å omfatte føreren av motorvognen, kan det meget vel tenkes at trafikkforsikringen må dekke skader påført utenlandske bilførere som leilighetsvis har kjørt norskregistrert motorvogn.
Efter vår oppfatning gjør ikke de samme betenkeligheter seg gjeldende – i hvert fall ikke i samme grad – overfor en ordning med obligatorisk førerulykkesforsikring i tilknytning til trafikkforsikringen. Denne forsikringsdekning reiser oppgjørsmessig ikke de samme
Side 46
problemer som trafikkforsikringen. Vanligvis vil det ikke være spørsmål om bevisførsel om økonomisk tap, men føreren vil få dekket den stipulerte forsikringssum efter objektive kriterier. For skadelidte har denne forsikringsform derfor også den fordel at man er tilsikret et raskt oppgjør.»
Forsikringsrådet har gitt uttrykk for betenkeligheter overfor forslaget og uttalt:
«Man har festet seg ved at Justisdepartementet foreslår opphevd unntaket i lovens § 5 b når det gjelder personskade føreren blir påført.
Forsikringsrådet finner for sitt vedkommende at det kan være betenkelig å utvide dekningsområdet på denne måten. Hvis man velger å beskytte føreren mot personskader, selv om de er resultatet av hans egen kjøremåte, burde dette antagelig heller skje ved å påby en tvungen ulykkesforsikring knyttet til trafikkforsikringen.»
I en senere uttalelse fra Forsikringsrådet heter det bl. a. (brev 15 mars 1972):
«Det fremgår av utkast til europeisk konvensjon om erstatningsansvar for skade voldt av motorkjøretøy at skade lidt av føreren dekkes, men statene har adgang til å gjøre unntak. For øvrig er det i notatet ikke begrunnet nærmere hvorfor en slik utvidelse er ønskelig.
Forsikringsrådet vil peke på at i spørsmålet om å finne det riktige dekningsområde for den obligatoriske trafikkforsikring, bør også et visst hensyn tas til dem som skal betale for ordningen, i dette tilfelle eierne av motorvogner. Nødvendigheten av å utvide ordningen bør således vurderes nøye.
Det kan ikke sees at det er grunnlag for å gi en skadelidt fører av motorvogn et krav mot sitt forsikringsselskap etter erstatningsrettslige prinsipper. Det synes riktigere å foreta erstatningsutmålingen ut fra den medisinske skade føreren er blitt påført enn ut fra en vurdering av hans fremtidige økonomiske tap.
De skadelidte førere vil da bli behandlet likt, uten hensyn til inntekstforhold.
Det kan videre anføres mot en slik utvidelse av forsikringen generalpreventive hensyn, som at ordningen vil virke til at bilførerens aktsomhet nedsettes. Hvor stor vekt slike hensyn bør tillegges er det vanskelig å ha en begrunnet mening om.
Dersom en velger en ordning med tvungen ulykkesforsikring for føreren, vil forsikringssummene måtte fastsettes i polisen og erstatningsutmålingen vil være avhengig av den lidte skade.»
Justisdepartementet skal bemerke:
De argumenter som kan anføres for å ha et unntak fra trafikkforsikringen for personskade lidt av føreren, er av forskjellig art: dels prevensjonssynspunkter – førere oppfordres til å kjøre forsiktigere når skade de blir påført, ikke dekkes av forsikringen -; dels rettferdsbetraktninger – det er ikke rimelig at den som selv har voldt en skade, skal få dekning -; dels bevis og oppgjørstekniske hensyn, og dels hensynet til forsikringspremienes størrelse. Etter Justisdepartementets syn bør ingen av disse hensyn anses som tilstrekkelig tungtveiende når de sammenholdes med de menneskelige og sosiale hensyn som taler for at også føreren dekkes.
Mot prevensjonssynspunktet kan for det første innvendes at det for normale mennesker gjør seg gjeldende en rekke andre og i alminnelighet sterkere grunner til å unngå selv å bli skadd, enn tanken på ens erstatningsrettslige situasjon ved en ulykke. Videre kan det innvendes at norsk rett jo godtar at føreren dekker seg ved en særskilt «førerulykkesforsikring». Riktignok gir ikke denne samme dekning som den obligatoriske trafikkforsikringen, men den innebærer i allfall at prevensjonssynspunktet i stor grad er forlatt for den gruppe som har valgt å tegne forsikring. – Mot rettferdssynspunktet kan man – slik som i uttalelsen fra Norges Automobil-Forbund – trekke fram tilfellene der føreren omkommer og det blir de etterlatte som nektes erstatning (på grunn av identifikasjon).
Det er neppe grunn til å anta at de som ikke tegner den frivillige førerulykkesforsikringen, har mindre behov for dekning enn de vogneiere eller førere som tegner slik forsikring. Det må da kunne settes spørsmålstegn ved det sosialt forsvarlige i å la det være frivillig for den enkelte vogneier og fører om han vil eller ikke vil tegne forsikring. – De offentlige trygdeordninger kommer selvsagt inn overfor motorvognførere, slik som overfor andre som blir skadd. Men det er på det rene at trygdeordningene alene i mange tilfelle langt fra gir full dekning. Når man først har valgt å skille ut trafikkofrene til en rettslig særbehandling, mener Justisdepartementet at de beste grunner taler for nå å utvide den tvungne trafikkforsikringen til prinsipielt å omfatte alle som blir påført personskade i trafikken, altså også førere. Man kan ikke se at det alt i alt vil være mer hensiktsmessig å innføre en tvungen ulykkesforsikring for førere, enn å la dem gå inn under trafikkforsikringen.
Unntaket i § 5 bokstav b foreslås derfor opphevet når det gjelder personskade føreren blir påført.
I samsvar med Erstatningslovkomitéens forslag blir det i proposisjonen foreslått nye regler i skadeserstatningsloven til avløsing av (bl. a.) reglene i bilansvarslova § 6 tredje og fjerde ledd, og disse bestemmelser må derfor oppheves.
Side 47
Erstatningslovkomitéen reiste samtidig spørsmålet om ikke bilansvarslova § 6 burde kunne oppheves i sin helhet, fordi det anses selvsagt at erstatning etter bilansvarslova må utmåles etter de alminnelige regler for utmåling av erstatning, som nå foreslås inntatt i skadeserstatningsloven (se komitéens innstilling s. 66 sp. 1). – Justisdepartementet er imidlertid blitt stående ved at bestemmelsene i bilansvarslova § 6 første og annet ledd bør beholdes.
Den nye lempingsregelen som foreslås i skadeserstatningsloven (utkastet § 3-8), må ses som en del av de «vanlege skadebotreglar» som det er vist til i bilansvarslova § 6 første ledd. Departementet har derfor funnet det overflødig å ta inn en uttrykkelig lovbestemmelse om at lempingsregelen skal gjelde også for bilansvaret. Om lemping av ansvaret for eier eller bruker vises til lovens § 11 med merknader nedenfor.
Ved høringsbehandlingen av Erstatningslovkomitéens innstilling reiste et utvalg nedsatt av Den Norske Advokatforening spørsmålet om bilansvarslova «…bør gi klart uttrykk for at menerstatning skal inngå under loven» (forutsatt at forslaget om menerstatning ble opprettholdt). I det senere brevet av 27 desember 1971 foreslo departementet følgende tilføyd som nytt annet punktum i § 6 første ledd: «Det same gjeld skadebot for men.»
I en ny uttalelse fra Advokatforeningen heter det om denne formulering:
«Vedrørende endringsforslaget til § 6 er Utvalget av den oppfatning at annet punktum i første ledd om skadebot for men lett kan volde komplikasjoner ved fortolkningen, da selve uttrykket «mén» ikke er definert i lovutkastet, og det således ikke er klarlagt hva denne spesielle erstatning tar sikte på å løse. Etter vanlig språkbruk er betegnelsen «mén» definert som «skade på kropp og lemmer, på helsen», og erstatning for slik skade er etter vanlig praksis dekket under de vanlige skadebotregler.»
Justisdepartementet kan vanskelig se at den foreslåtte formuleringen av annet punktum skulle volde særlige tolkningsproblemer når begrepet «menerstatning» innfører i skadeserstatningsloven, men har ved en henvisning til dennes § 3-2 presisert betydningen. – Det kan nevnes at av andre som har uttalt seg, har Norges Automobil-Forbund gitt sin tilslutning til endringsforslaget, Norske Forsikringsselskapers Forbund har erklært seg enig for så vidt angår formuleringen, men har vist til tidligere bemerkninger om at innføring av menerstatning vil kunne føre til tvister som sinker skadeoppgjørene.
For så vidt angår forslaget om innføring av en menerstatning, vises for øvrig til s. 19 flg.
Erstatningslovkomitéen reiste i sin innstilling spørsmålet om ikke begrensningsbeløpet i trafikkforsikringen for personskade burde kunne oppheves, forutsatt at det i skadeserstatningsloven innføres en generell lovregel som gir heimel til å begrense ansvaret. Det heter i innstillingen (s. 27):
«Komitéen finner ikke å burde uttale seg om begrensingsbeløpet i trafikkforsikringen for personskader bør forhøyes. En antar imidlertid at det bør overveies om det overhodet er ønskelig eller nødvendig med noen særskilt beløpsgrense i trafikkforsikringen dersom komitéens forslag om innføring av en lempingsregel blir vedtatt.»
Spørsmålet om begrensningsbeløp ble særskilt framhevd i departementets brev 15 juli 1971 om innstillingen:
«Ved behandlingen av denne lovsak vil departementet på denne bakgrunn overveie å foreslå å oppheve begrensningsbeløpet i bilansvaret for så vidt angår personskader, jfr. bilansvarloven 3. februar 1961 § 9. Departementet antar at en eventuell oppheving av beløpsgrensen ikke gjør det nødvendig å fastsette et samlet maksimum for hver skadevoldende hending, heller ikke av hensyn til muligheten for gjenforsikring. Man ber samtidig om uttalelse om det kan være grunn til å forhøye begrensningsbeløpet i bilansvaret for tingskader, f. eks. fra kr. 100 000 til kr. 150 000.»
De høringsinstanser som har kommentert spørsmålet, går gjennomgående inn for at begrensningsbeløpet for personskade enten bør oppheves helt eller forhøyes vesentlig:
Den Norske Advokatforening, Forbrukerrådet, Norges Automobil-Forbund og Kongelig Norsk Automobilklub er enig i forslaget om at begrensningsbeløpet oppheves.
Rikstrygdeverket uttaler:
«Rikstrygdeverket finner det riktig at begrensningsbeløpet i trafikkforsikringen prinsipalt bør oppheves, subsidiært bør heves vesentlig. En peker i denne forbindelse på at barn og ungdom som ikke er kommet inn i ervervslivet, bare vil være berettiget til grunnytelser fra folketrygden ved skader. Skal disse kunne oppnå full erstatning i likhet med personer som har rett til fulle ytelser basert på sin ervervsinntekt, antar en at et erstatningsbeløp fra trafikkforsikringen maksimert til någjeldende kr. 200 000,- for den enkelte personskade vil være utilstrekkelig i en rekke tilfelle hvis det skal gis full erstatning.»
Regjeringsadvokaten gir sin tilslutning til at begrensningsbeløpet enten oppheves eller forhøyes kraftig, og uttaler videre:
Side 48
«For forsikringstakerne spiller dette liten rolle i og med at regresskrav fra trygdekassene eller pensjonskassene forutsettes å opphøre rent praktisk sett. Derved vil tilleggserstatningen i de fleste tilfeller fremdeles ligge innenfor de begrensningsbeløp som allerede i dag eksisterer.»
Norges Rutebileierforbund uttaler at det
«…er i tvil om begrensningsbeløpet i trafikkforsikringen bør oppheves. Imidlertid er det vel naturlig at begrensningsbeløpet heves.»
Vegdirektoratet har ikke noe å innvende mot at begrensningsbeløpet for personskader oppheves.
Motorvognførernes Avholdsforening uttaler:
«Det er åpenbart behov for heving eller oppheving av begrensningsbeløpet i trafikkforsikring. For tiden kan bileiere sikre seg ved individuelt å heve «taket» mot en rimelig ekstrapremie. Dersom en opphevelse av denne begrensning ikke vil medføre vesentlig høyere forsikringspremier, må det være å foretrekke.»
Forbrukernes Forsikringskontor uttaler:
«Det er etter vår oppfatning tvilsomt om begrensningsbeløpet har stor praktisk betydning i dag. En begrunnelse for å opprettholde det, er å holde katastrofeskader utenfor dekningen, men hvis det åpnes adgang til å lempe ansvaret, slik erstatningslovkomitéen foreslår, vil dette argument ha mindre betydning. Innen man tar standpunkt til hvorvidt begrensningen bør oppheves eller ikke, går vi imidlertid ut fra at departementet vil undersøke hvilken innvirkning dette vil ha på forsikringspremiene. En vesentlig heving av forsikringspremiene er neppe noen tjent med.
Tenkelig er også en mellomløsning i samsvar med hva vi har forstått er vanlig praksis i dag, nemlig at bileieren tegner en tilleggsforsikring for sitt personlige ansvar opp til 1 mill. kroner. En enkel løsning ville være å gjøre denne tilleggsforsikring, som ikke er dyr, obligatorisk.»
Norske Forsikringsselskapers Forbund finner det rimelig å overveie en oppmyking i begrensningsbestemmelsen, men går imot å sløyfe enhver beløpsgrense. Det heter i uttalelsen:
«Når det gjelder personskader er det på det rene at rettspraksis i de senere år har medført høyere erstatningssummer ved personskader enn den nåværende begrensning til kr. 200 000 for hver enkelt person. Det vil derfor være rimelig å overveie en oppmykning i begrensningsbestemmelsene i Bilansvarslovens § 9. For forsikringsgiveren er det nødvendig å begrense den økonomiske risiko knyttet til de enkelte skadetilfelle gjennom reassuranse. Dette er et nødvendig ledd i all forsikring. Sløyfer man enhver ansvarsbegrensning, vil reassurandøren måtte påta seg et ubegrenset ansvar, og for dette vil reassurandøren ha en godtgjørelse. Sagt på en annen måte: Reassurandøren må beregne seg premie for et beløp som neppe vil bli aktuelt i praksis. Sløyfer man enhver ansvarsbegrensning, vil trafikkforsikringspremien unødig fordyres. Uten at det skulle virke inn på skadelidtes muligheter for å få full erstatning burde det være mulig å fiksere en ansvarsbegrensning som i høy grad er forsikringsteknisk ønskelig. I Danmark er forsikringsselskapets samlede erstatningsansvar ved en og samme ulykkeshendelse 10 mill. danske kroner, i Sverige er ansvarsbegrensningen 25 mill. svenske kroner. Vi vil foreslå at det i Bilansvarslovens § 9 i steden for begrensningen til kr. 200 000 for hver person innføres en grense på 25 mill. kroner for personskader ved en og samme ulykkeshendelse. Med dette beløp mener vi å ha fanget opp ethvert rimelig krav som kan tenkes å fremkomme i overskuelig fremtid.»
Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig er «i det vesentlige enig i» uttalelsen fra Norske Forsikringsselskapers Forbund, men legger til:
«Vi vil dog, hensett til inflasjonen, få foreslå at beløpet for tingskade heves fra kr. 100 000,- til kr. 200 000,- og for personskade at den iallfall settes til kr. 600 000,- noe utover det skulle det ikke være behov for når trygden ikke har regress.»
Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget om å heve begrensningsbeløpet for tingskade. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig mente (som det går fram av den siterte uttalelse) at beløpet burde forhøyes til 200 000 kroner.
I det nye høringsbrevet 27 desember 1971 gikk departementet inn for at begrensningsbeløpet for personskader oppheves, og at begrensningsbeløpet for tingskade forhøyes fra 100 000 til 150 000 kroner.
I uttalelsene har Norges Automobil-Forbund uttrykkelig gitt sin tilslutning til forslagene. Norske Forsikringsselskapers Forbund har ingen merknader til forslaget om å heve begrensningsbeløpet for tingskade til 150 000 kroner. Når det gjelder begrensning av beløpet ved personskade, viser forbundet til sine merknader ved høringsbehandlingen av Erstatningslovkomitéens innstilling, og uttaler videre (brev 14 februar 1972):
«Under forutsetning av at det settes en grense for det samlede erstatningsansvar for personskade ved én og samme ulykke, har vi således ikke noe å bemerke til at beløpsbegrensningen for hver skadet person sløyfes. Settes det maksimale erstatningsbeløp til 25 mill. kroner som foreslått i vårt brev av 1. november f. å., skulle forøvrig efter vår oppfatning ethvert praktisk tenkelig og rimelig krav være dekket. Sløyfing av enhver grense vil føre til at motorvogneieren må betale en premie som dekker muligheten for ansvar utover grensen. Denne risiko må i tilfelle
Side 49
dekkes i det internasjonale reassuransemarked. Resultatet blir en valutamessig belastning for vårt samfunn som efter vår oppfatning er unødvendig.»
Etter at Justisdepartementet hadde bedt forbundet om visse supplerende opplysninger, uttalte forbundet (brev 10 mars 1972):
«Når det gjelder skadeomfang under trafikkforsikringen kan opplyses at den største skade som er gjort opp i forbindelse med enkeltperson beløper seg til 617 000 kr. Videre har man kjennskap til to personskader hvor man har grunn til å frykte at det endelige erstatningsbeløp for hvert enkelt tilfelle vil komme opp i 800-900 000 kr.
Største samlet skade ved en enkelt begivenhet antas å ligge oppunder 1 mill. kroner.
…
Når det gjelder forsikringsselskapenes sterke ønske om en begrensning av ansvaret for hver enkelt trafikkulykke til 25 mill. kroner, skal vi få gi enkelte tilleggsopplysninger om reassuransepremien ved avdekning mot katastrofer.
Da SKAFOR i 1963 fikk i stand sin katastrofepool, var normaltilbudet for en reassuranseavdekning i utlandet en pauchalpremie på 2 ‰. SKAFOR fikk imidlertid av forskjellige grunner utvirket en lavere premie. Denne premie har imidlertid senere vært gjenstand for flere variasjoner til tross for at reassuranseavdekningen ikke har vært belastet skader.
I 1970 måtte SKAFOR godta en innskrenkning i dekningsomfanget, men allikevel ble kontraktene av den utenlandske kontaktsmotpart sagt opp i 1971 med virkning for 1972. Man har imidlertid oppnådd en forlengelse av kontraktene til 1973, men da kommer avdekningen opp til ny vurdering.
Nevnte pauchal-premie er basert på samlet premie i motorvognforsikring. Trafikkforsikringspremien er mindre enn halvparten av totalpremien, og en reassuranseavdekning basert på trafikkforsikringen alene vil derfor ligge på det dobbelte av ovennevnte sats, altså på ca 4 ‰. Dette er det beløp som må betales til utlandet hvert år bare for å sikre seg mot den mulighet at en katastrofe inntrer. Skulle kontraktene med den utenlandske reassurandør virkelig føre til utbetalinger fra denne, vil premien ganske sikkert bli regulert opp så snart det efter kontrakten vil være adgang hertil. Derfor har vi i vårt brev av 14. februar d. å. hevdet at en sløyfing av enhver ramme for erstatningen i bilansvarsloven vil resultere i en valutamessig belastning for vårt samfunn, som er unødvendig.»
Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har i det vesentlige sluttet seg til Norske Forsikringsselskapers Forbund (dvs. forbundets uttalelse 14 februar 1972), og har videre uttalt:
«Vi hevder særlig at begrensningsbeløpet bør opprettholdes for personskader eller iallfall settes f. eks. til kr. 25 mill. hvilket gjør det billigere å reassurere.
Vi føyer til at vi ikke kjenner til noe tilfelle hvor forsikringen har vist seg for liten for personskader.»
Forsikringsrådet har ikke hatt noe å bemerke til forhøyelse av beløpsgrensen for tingskade. Om beløpsgrensen for personskader har rådet uttalt:
«Når det gjelder spørsmålet om å ta bort beløpsgrensen for personskader, vises til at Norske Forsikringsselskapers Forbund tidligere har foreslått at det innføres en grense på 25 mill. kroner for personskader ved en og samme ulykkeshendelse. Dette synes å være en løsning som burde gi tilstrekkelig dekning for lang tid fremover. På den annen side er Forsikringsrådet kjent med at det i en del europeiske land ikke er fastsatt noen beløpsgrense. Spørsmålet blir således om Justisdepartementet finner at grunnene som taler for at beløpsgrensen helt tas bort er så sterke at de rettferdiggjør de forhøyelser av motorvognforsikringspremiene som dette medfører.»
Om rettstilstanden i andre land kan opplyses:
I Finland gjelder det i dag ikke lenger noe slags begrensningsbeløp ved personskader i trafikkforsikringen. Justisdepartementet har fra Finska Försäkringsbolagens Centralförbund innhentet en uttalelse om erfaringene i Finland. I uttalelsen (6 mars 1972) heter det:
«I lagen om ansvarighet vid trafik med motorfordon (given den 10.12.1937, gällande från den 1.4.1938) var ersättningarna som utgavs från trafikförsäkringen maximerade till förhållandevis låga belopp (se närmare lagens 7 och 8 §; obs. gamla mark). Nu gällande trafikförsäkringslag (given den 26.6.1959, gällande från den 1.1.1960) grundar sig däremot på den i allmän skadeståndsrätt genomförda principen om fullt skadestånd, vilket innebär att erstättningarna i princip inte är maximerade eller ersättningsslagen begränsade, aven om det vid egendomsskador av försäkringstekniska skål har införts ett maximibelopp om 250 000 mk per verje for skadan ansvarig trafikförsäkring. Det är svårt att exakt ange vilken effekt slopandet av ersättningsgränsen for personskador haft på trafikförsäkringspremierna men man raknar med att höjningen av denna anledning varit litet under 10 %.
Några av trafikförsäkringsbolagen har bildat en skadepool för fördelning av ersättningsbelopp överstigande 200 000 mk for ett och samma trafikkskadefall. Ersättningssummor överstigande 400 000 mk skötes i den s. k. katastrofskadepoolen där alla trafikkförsäkringsbolag år med. Denna sistnämnda pool har tagit utländsk trafikförsäkring for skador överstigande 2 milj. mk.»
I Danmark og Sverige gjelder en begrensning av det samlede ansvar for hver enkelt ulykke på henholdsvis 10 millioner danske kroner og 25 millioner svenske kroner.
Side 50
Justisdepartementet skal bemerke:
Det er neppe noen uenighet om at det er ønskelig å endre de gjeldende bestemmelser om begrensningsbeløp i trafikkforsikringen; det uenigheten gjelder, er om begrensningsbeløpet for personskade helt bør oppheves, eller om det bør settes et høyere begrensningsbeløp enn det som nå gjelder, eventuelt et tak for den samlede erstatning ved én ulykke. – Bakgrunnen for at spørsmålet om endring nå er reist, er som nevnt foran at det foreslås en regel i skadeserstatningsloven som gir heimel for å begrense erstatningsansvaret i personskadetilfellene (utkastet til skadeserstatningsloven § 3-8). Departementet kan ikke se at det ut fra erstatningsrettslige synspunkter da vil være noe behov for en særskilt beløpsgrense for personskade i bilansvaret, og det skulle neppe heller forsikringsmessig være nødvendig med en slik grense. Det kan dessuten nevnes som en ulempe ved faste beløpsgrenser at endringer i pengeverdien (eller i «velstandsutviklingen») fører til behov for justeringer med visse mellomrom. Muligens kan en fast beløpsgrense også føre til at maksimumbeløpet blir brukt i enkelte tilfelle der tapet reelt er mindre.
Departementet finner det alt i alt klart at loven ikke bør inneholde noen beløpsgrense for den erstatning som hver enkelt skadelidt kan tilkjennes.
Det som kanskje kan være noe tvilsomt, er om det bør være et maksimumsbeløp for den samlede erstatning for personskade ved én og samme ulykke. Dette spørsmål ble overveid i forarbeidene til bilansvarslova, men dengang med negativt resultat, se Innstilling fra Motorvognansvarkomitéen av 1951 s. 32 og Ot.prp. nr. 24 (1959-60) s. 12-15. I nevnte proposisjon uttales bl. a. (s. 14 sp. 2):
«Departementet er enig med komitéene i at det ikke lenger bør oppstilles noen overgrense for den samlede erstatning for personskade ved hver enkelt ulykke. En slik maksimering av totalansvaret bør etter departementets mening ikke stilles opp, uten at tvingende grunner tilsier det.
Så lenge motorvogntrafikken var forholdsvis ny, og erfaringsmaterialet angående ulykkenes omfang begrenset, kunne det være omsyn å ta som gjorde en slik maksimering naturlig. I dag har vi et stort og fyldig erfaringsmateriale å bygge på. I de mer enn halvhundre år vi nå har hatt biltrafikk her i landet, har skadene som følge av en enkelt ulykke – så vidt departementet kjenner til – aldri oversteget noen hundre tusen kroner. For så vidt kunne en overgrense på en eller noen få millioner kroner sis å være rikelig – inntil videre. Men enhver overgrense vil utvilsomt virke konkret urimelig, dersom skadene likevel i et enkelt tilfelle skulle overstige grensen. I forhold til den samlete trafikk er tallet på enheter som utsettes for fare ved hver enkelt trafikkulykke, relativt meget lite, og likeså er den økonomiske verdi av enhetene begrenset. Man må kunne gå ut fra at omfanget av mulige katastrofeskader faktisk er sterkt begrenset og noenlunde bereknelig i det lange løp, når man tar størrelsen av trafikkforsikringen som helhet i betraktning.»
Som argument for å innføre en slik samlet overgrense – som vi altså ikke har hatt etter at bilansvarslova trådte i kraft – anfører Norske Forsikringsselskapers Forbund nå igjen forsikringstekniske grunner og hensynet til premienes størrelse. Forbundet viser til at det i Danmark og Sverige gjelder en begrensning av det samlede ansvar for hver enkelt ulykke på henholdsvis 10 millioner danske kroner og 25 millioner svenske kroner, og mener at det i Norge bør fastsettes et maksimumsbeløp på 25 millioner kroner. Forbundet har lagt fram visse opplysninger om innflytelsen på forsikringspremiene av valget mellom en fullstendig oppheving av enhver beløpsgrense og innføring av et nytt begrensingsbeløp for den samlede skade. Det synes imidlertid å dreie seg om beskjedne forskjeller, noen promiller av de samlede trafikkforsikringspremier.
Justisdepartementet ser det slik at man nok har å gjøre med et usikkerhetsmoment når det gjelder hvilken virkning det vil ha for forsikringspremiene at man sløyfer enhver form for beløpsgrense ved personskade. Det ville ikke være ønskelig om ordningen førte til urimelig fordyrelse av trafikkforsikringen for den alminnelige bileier. Bl. a. under henvisning til erfaringene i Finland antar departementet imidlertid at man ikke skulle behøve å frykte noen særlig betydelig premieøkning. Iallfall gjelder dette i forhold til spørsmålet om et samlet erstatningstak for hver enkelt ulykke. Man bygger da på erfaringene om det begrensede omfang av katastrofeskader i norsk trafikkforsikring hittil og på foreliggende faktiske opplysninger om reassuransens relativt meget beskjedne innflytelse på det alminnelige premienivå i trafikkforsikringen.
Man er etter dette kommet til at de beste grunner taler for at det heller ikke i Norge bør være noe begrensningsbeløp i trafikkforsikringen når det gjelder personskade, – altså heller ikke i form av en overgrense for den samlede erstatning ved én ulykke. Bestemmelsen i bilansvarslova § 9 første ledd om beløpsgrense for hver skadd person foreslås derfor opphevd.
Det kan nevnes at sløyfing av ansvarsgrensen vil være av betydning for spørsmålet om gjensidighetsavtale mellom Norge og
Side 51
Frankrike om erstatning for personskade voldte av uforsikret eller ukjent motorvogn. Kommer i Frankrike en utlending til skade, kan han nemlig i tilfelle som nevnt ikke få erstatning av det franske Fond de Garantie Automobile, med mindre det foreligger en gjensidighetsavtale mellom hans heimland og Frankrike. Slik avtale har Frankrike ikke villet inngå med Norge bl. a. under henvisning til at de norske ansvarsgrenser lå for lavt i forhold til de franske. Etter den norske bilansvarslov gjelder ikke noe tilsvarende krav om gjensidighetsavtale for at utlandske skadelidte skal få erstatning i tilfelle som nevnt. Det er således i Norges interesse å få inngått en gjensidighetsavtale, med tanke på nordmenn som kommer til skade i Frankrike.
Departementet foreslår videre at begrensningsbeløpet i § 9 annet ledd for tingskade heves fra 100 000 til 150 000 kroner. Forslag om dette i brevene nevnt foran er blitt positivt mottatt av høringsinstansene. – Det kan tilføyes at spørsmålet om å oppheve også dette begrensningsbeløpet bør vurderes dersom det senere blir gitt en alminnelig lempingsregel, jfr. foran s. 22, jfr. s. 4.
I høringsnotatet 9. mars 1971 tok Justisdepartementet opp et spørsmål som noen tid tidligere var blitt reist overfor departementet, nemlig om eventuelt å endre reglene i bilansvarslova § 10 annet ledd om ansvar for skade voldt av ukjent motorvogn. Det het i notatet:
«Etter denne regel skal forsikringsselskapene svare i fellesskap for skade på person, samt for skade på gangklær m. m. som skadelidte hadde på seg. For øvrig fastsetter loven ikke noe ansvar i tilfelle hvor ukjent motorvogn har voldt tingskade. Når det derimot gjelder skade voldt av uforsikret motorvogn, skal selskapene etter § 10 første ledd svare både for tingskade og personskade.
Lovmotivet for at vanlig tingskade voldt av ukjent motorvogn ikke omfattes av § 10 annet ledd, må hovedsakelig være bevisvansker og fare for misbruk av trafikkforsikringen. Når skadevolderen ikke er identifisert og man ikke har mulighet for å få hans forklaring, vil det lett kunne bli tvist om hvorledes skaden er voldt, om eventuell medvirkning fra skadelidtes side osv., og forsikringsselskapene vil bevismessig være vanskelig stilt. Det ville innebære en større belastning for dem å yte erstatning for tingskade voldt av ukjente enn av uforsikrete motorvogner. På den annen side må tas i betraktning at en ukjent motorvogn (som volder skade) i det overveiende antall tilfelle vil være forsikret og dermed ha gitt sitt selskap premieinntekter. Det er en ren tilfeldighet – at skadelidte ikke har fått tak i bilnummeret – som fritar selskapet for ansvar, og det kan virke høyst urimelig i forhold til skadelidte. Forutsetningen for ansvar må naturligvis være at det føres bevis for at skaden virkelig er voldt av en eller annen motorvogn.
Departementet vil gjerne bli meddelt eventuelle synspunkter på spørsmålet om å endre § 10 annet ledd til å omfatte tingskade, enten generelt eller visse slags tingskade. Man peker spesielt på den mulighet å utvide regelen til å gjelde skade på fast eiendom. Her synes betenkelighetene i forhold til selskapene å være mindre enn ved annen tingskade. Det vil ofte framgå tydelig av bilspor og andre forhold at skaden må være voldt av en bil (f. eks. hvor hagegjerde er kjørt ned, trær ødelagt etc.), men bilen har kjørt videre uten at skadelidte har fått tatt nummeret på den (det er f. eks. skjedd om natten eller mens han var fraværende).»
De fleste høringsinstanser som kom inn på spørsmålet, mente at § 10 annet ledd bør endres, ihvertfall i noen grad.
Et par av de som uttalte seg, gikk inn for at endringen ikke bør begrenses til skade på fast eiendom. Den Norske Advokatforening (det faste lovutvalg for forsikringsrett, tiltrådt av foreningen) uttalte:
«Bilansvarslovens § 10,2. ledd bør efter Utvalgets mening endres slik at «Felleskontoret» også blir erstatningsansvarlig for all skade en ukjent motorvogn volder – ikke bare personskade som i dag. Det synes i denne forbindelse liten grunn til å skille mellom fast eiendom og løsøregjenstander som er beskadiget.
Når det spesielt gjelder skade på egen motorvogn er Utvalget oppmerksom på de praktiske vanskeligheter som er forbundet med å trekke også disse skader inn under ansvaret. Det siktes her først og fremst til de rene parkeringsskader hvor man i andre land har gjort uheldige erfaringer ved å la disse omfattes av ansvaret.
Når det derimot gjelder kollisjoner hvor en bil forsvinner uten at man kan identifisere den, finner Utvalget at der bør være mulighet for erstatning også i slike tilfelle. Man kunne evt. innføre en særlig streng bevisbyrde for den som krever erstatning under slike forhold.»
Norges Automobil-Forbund uttalte:
«Det er fra departementets side reist spørsmål om å endre Bilansvarslovens § 10 til også å omfatte tingskade som voldes av ukjent motorvogn. Norges Automobil-Forbund støtter denne tanke, men er samtidig klar over de bevismessige problemer. Imidlertid finner man at hensynet til skadelidte veier tyngre enn muligheten for at det vil bli fremsatt uberettigede krav. Etter Norges Atomobil-Forbund’s oppfatning bør dekning av tingskade ikke begrenses til skade på fast eiendom.»
Andre instanser uttalte seg i retning av Justisdepartementets forslag om utviding av § 10 annet ledd, men bare til skade på fast eiendom:
Side 52
Kommuneadvokaten i Oslo sluttet seg til det som var antydet av departementet, og uttalte:
«Såvidt jeg har forstått gjøres det adskillig skade av ukjente motorvogner, også skader som påfører Sporveiene tap. Fra tidligere kjenner jeg til at det særlig om natten ofte skjer ødeleggelse av skilter og lysmaster på trafikkøyer, hvor det er klart at det er kraftige biler som har voldt det. Det synes rimelig å få en utvidelse av ansvar for ukjente motorvogner så langt fare for misbruk av trafikkforsikringen ikke hindrer det.»
Også Vegdirektoratet støttet departementets forslag.
Motorførernes Avholdsforbund uttalte:
«Vi er enig i at det vil være naturlig med en forandring av denne paragraf således at personer som har lidt skade av materiell art forårsaket av ukjent motorkjøretøy også bør kunne få erstatning. Men det er også sterke betenkeligheter i forbindelse med slik forandring, i det det kan føre til nær sagt uholdbare tilstander i forholdet mellom bileiere og forsikringsselskaper når et hvert «bevisforsøk» vil måtte granskes og kanskje i fleste tilfeller skjønsmessig avgjøres. Dessuten er det selvsagt fare for misbruk som allerede er påpekt av Departementet.
Vi ber derfor om at disse forhold blir nøye vurdert, men sier oss ellers i prinsippet enig i den forandringen som er foreslått.»
Norsk Transportarbeiderforbund uttalte:
«Når det gjelder eventuell utvidelse av erstatning for skade på ting voldt av ukjent motorkjøretøy, mener vi at utvidelsen maksimalt bør gjelde skade på fast eiendom og at det stilles strenge krav til bevis. En «selvassuranse», f. eks. kr. 1 000,- bør overveies i forbindelse med en slik utvidelse.»
Helt imot forslag om å utvide ansvaret for skade voldt av ukjent motorvogn gikk uttalelsen fra Norske Forsikringsselskapers Forbund, der det het:
«En utvidelse av ansvaret som foreslått ville skape meget store problemer ikke minst av bevismessig og administrativ art. Eksempelvis kan nevnes at i Sverige – som er at av de meget få land hvor slike skader dekkes – var således antall anmeldte «parkeringsskader» i 1970 15 700 av et samlet tall på 21 624 registrerte skader som angivelig var voldt av ukjente motorvogner. Rent praktisk ville det by på meget store problemer å dekke disse skader. Bl. a. på grunn av de bevisvansker som vil oppstå vil vi absolutt fraråde gjennomføringen av en slik ordning. Det anføres av Departementet at de kjøretøyer det her gjelder vanligvis vil være forsikret og at skadene av den grunn rimeligvis burde dekkes. Til dette er å bemerke at forsikringspremien er beregnet på statistisk grunnlag. Tingskade voldt av ukjente motorvogner er ikke tatt med i dette grunnlag og har således ikke gitt utslag i premieberegningen.
Heller ikke synes det å være grunn til å la skade på fast eiendom voldt av ukjent motorvogn dekkes. Tildels vil man også i slike tilfelle få de samme vanskeligheter av bevismessig art, særlig ved mindre skader, mens det ved skader av større omfang oftest vil være slik at det skadevoldende kjøretøy ikke kan komme seg vekk fra åstedet. Dessuten kan det spørres om det er grunnlag for å sette eiere av fast eiendom i en bedre stilling enn andre som påføres skade av ukjent skadevolder hva enten denne er bilfører eller ei.»
I det senere høringsbrevet 27 desember 1971 tok departementet spørsmålet opp på ny, og foreslo følgende føyd til som nytt tredje punktum i § 10 annet ledd:
«Regelen i første punktum i leden her gjeld tilsvarande for skade på fast eigedom når det må reknast at ei motorvogn har valda skaden.»
I sin nye uttalelse har Norges Automobil-Forbund støttet forslaget om å endre § 10, men går fortsatt inn for at endringen ikke bør begrenses til bare å omfatte skade på fast eiendom. Den Norske Advokatforening uttaler at foreningen prinsipielt ikke har noe å bemerke til endringsforslaget,
«…men anser det overflødig i bestemmelsen om skade på fast eiendom å presisere at skaden må ansees voldt av motorvogn. Denne forutsetning er tilstrekkelig klarlagt i første punktum.»
Norske Forsikringsselskapers Forbund går igjen imot forslaget, og uttaler:
«Med den foreslåtte utforming av bestemmelsen om skade voldt av ukjent kjøretøy vil motorvognansvaret komme til å omfatte en rekke skader som det neppe er noen rimelig grunn til å trekke inn under bilansvarslovens bestemmelser. Et stort antall vil være skader på gjerder voldt ved brøyting, skader som ofte først oppdages når sneen er smeltet. Videre har man alle skader på selve veibanen og innretninger i forbindelse med denne, såsom skrenserekkverk, skiltstolper og lysmaster m. m.
En annen type skader skyldes rystelser, særlig p.g.a. tungtrafikk. Skader av denne art, som kan forekomme på broer, bygninger og andre innretninger, har vel sin egentlige grunn i veianleggets art, eventuelt i mangler ved veikonstruksjonen, men en lovendring vil allikevel åpne muligheten for erstatning fra trafikkforsikringen. Det samme vil gjelde skader som kan tilbakeføres til lengre tids effekt av trafikk på vegetasjon – f. eks. eksos eller støv.
Videre har man alle småskader i innkjørsler, porter o. l. Efter noen tids trafikk er det vel neppe den passasje for varetransport som ikke bærer merke av trafikken. Denne vil i de fleste tilfelle også foregå i huseierens interesse, og det vil virke helt urimelig om alt vedlikehold i forbindelse med slike småskader skulle overføres på trafikkforsikringen. Når
Side 53
det gjelder skader av noe omfang, går vi ut fra at det som regel vil være mulig å finne frem til skadevoldende kjøretøy.
Skulle Departementets forslag gjennomføres, ville således trafikkforsikringen måtte dekke skader som skyldes mangelfull utforming av veinettet, skader på veinettets forskjellige innretninger og en rekke skader som naturlig må sies å høre under alminnelig vedlikehold. Efter vår oppfatning vil det heller ikke være mulig å finne frem til en lovtekst som gir en rimelig begrensning i disse tilfelle, og vi vil derfor fraråde at man utvider ansvaret for ukjent motorvogn til å omfatte noen form for skade på fast eiendom.»
Forsikringsrådet «finner ikke å kunne anbefale» departementets forslag, og uttaler:
«Det er vel tvilsomt om det foreligger noe påtrengende behov for en slik lovendring, idet de enkelte skader oftest ikke er av en størrelsesorden at dette skulle være strengt nødvendig.
Dersom bestemmelsen blir innført, må en regne med at det i mange slike tilfelle vil være bevisvansker. Det er fare for at en slik bestemmelse vil skape mer vanskeligheter og omkostninger enn den egentlig vil være til nytte.»
Justisdepartementet mener at de beste grunner taler for å utvide ansvaret for skade voldt av ukjent motorvogn, slik at også skade på fast eiendom dekkes av forsikringen. – Et flertall av høringsinstansene har gått inn for at også tingskade voldt av ukjent motorvogn i noen grad dekkes av trafikkforsikringen. Rimelighetsgrunner kan etter departementets syn tale for en slik utviding. Det som taler imot, er særlig bevismessige hensyn. Når det gjelder skade på fast eiendom, ser imidlertid departementet ikke disse betenkeligheter som særlig tungtveiende. Det vises til det som ble uttalt om dette i høringsnotatet 9 mars 1971 (gjengitt foran). Departementet vil videre bemerke at de betenkeligheter Norske Forsikringsselskapers Forbund gir uttrykk for i sin siste uttalelse, synes å skyte over målet. Skader som oppstår på grunn av rystelser ved tungtrafikk og har sin egentlige grunn i veganleggets art, eksos- og støvskader over lengre tid, osv. vil selvsagt ikke dekkes etter det foreslåtte nye tredje punktum i § 10 annet ledd; forutsetningen for at det skal kunne kreves dekning, må være at det foreligger en skade voldt ved en konkret hending, ikke slitasjepreget skade påført over lang tid.
Når det gjelder den lovtekniske utforming av det nye tredje punktum har, som foran referert, Advokatforeningen ment at det er unødvendig å presisere her at skaden skal være voldt av motorvogn; dette går tilstrekkelig klart fram av første punktum. Departementet kan være enig i dette, men vil bemerke at meningen med ordene «når det må reknast at ei motorvogn har valda skaden» var å legge bevisbyrden på skadelidte. Man er imidlertid etter nærmere overveielse kommet til at det må være overflødig å lovfeste dette, idet det likevel vil følge av alminnelige rettsprinsipper at skadelidte må bevise at det er en motorvogn som har voldt skaden.
Bilansvarslova § 11 første ledd gir en bestemmelse om adgang til å lempe ansvaret for eier eller bruker. Bestemmelsen gjelder uansett om ansvaret gjelder skade på person eller tingskade. (Om lemping av trafikkforsikringens ansvar vises til merknadene foran under § 6.)
I proposisjonen blir det nå i skadeserstatningsloven § 3-8 foreslått en alminnelig lempingsregel for personskade (herunder forsørgertap). Departementet mener at denne alminnelige lempingsregel bør gjelde også for ansvaret for eier eller bruker av motorvogn, og § 11 første ledd første punktum foreslås endret i samsvar med dette.
For tingskade er det foreløpig ikke foreslått noen alminnelig lempingsregel i skadeserstatningsloven. Som nevnt gjelder imidlertid den nåværende bestemmelse i bilansvarslova § 11 første ledd også tingskade, og departementet foreslår at lempingsregelen i utk. § 3-8 skal kunne brukes tilsvarende for tingskade når det gjelder ansvaret for eier eller bruker av motorvogn. Forslag. om dette er tatt inn i § 11 første ledd annet punktum. Det kan nevnes at lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 2-2 nr. 1, som gjelder arbeidsgivers ansvar, ikke sondrer mellom personskade og tingskade.
Det er tvilsomt om regelen i utk. § 3-8 vil innebære noen realitetsendring i adgangen til å lempe det personlige ansvar, i forhold til det som nå gjelder etter bilansvarslova § 11 første ledd.
Spørsmålet om å innføre en alminnelig lempingsregel som skal gjelde også for tingskade og alminnelig formueskade, er under utredning. Når dette arbeidet er avsluttet, kan det være grunn til å vurdere på ny spørsmålet om lemping av ansvaret for tingskade etter bilansvarslova.
Endring av § 11 som redegjort for her ble foreslått i brev 27 desember 1971. Ingen av høringsinstansene hadde noe å bemerke.
Den såkalte selvassuranse («eigen vågnadssum») blir brukt i meget liten utstrekning ved trafikktrygd. De selskaper som er tilsluttet Norske Forsikringsselskapers Forening, bruker i det hele tatt ikke ordningen.
Side 54
Et enkelt utenforstående selskap bruker systemet, men bare med små beløp og for spesielle tariffgrupper. Både foreningen og vedkommende selskap har gitt uttrykk for at det ikke er noe praktisk behov for regler i bilansvarsloven om avskilting på grunn av at «eigen vågnadssum» ikke blir betalt.
Det vil framgå av merknadene til § 19 at siste punktum i § 18 ikke lenger svarer til administrasjonsordningen. Henvisningen til vegtrafikklovens § 36 vil ikke passe for framtiden.
Siden bestemmelsen i § 18 annet ledd annet (siste) punktum ikke har noen praktisk betydning, finner departementet ikke grunn til å foreslå en ny utforming av bestemmelsen. Den foreslås opphevd.
I første ledd er politiet angitt som adressat for meldingen om opphør av trafikktrygd. Siden bilansvarslova ble gitt, er imidlertid registreringsmyndigheten overført fra politiet til statens bilsakkyndige. For motorvogner som ikke er unntatt fra registreringsplikt, må derfor meldingen nå sendes til bilregisteret, som igjen underretter politiet som fortsatt har myndigheten til å foreta avskilting. For trygdede, ikke registreringspliktige motorvogner må politiet fortsatt være adressat for melding om opphør av trafikktrygd. Det foreslås derfor at bilregisteret blir føyd til som adressat for meldingen ved siden av politiet i § 19 første ledd. Det nåværende første ledd foreslås samtidig delt opp i to punktum.
Både politiet og de bilsakkyndige har som registreringsmyndighet – politiet dessuten som rette myndighet m.h.t. avskilting – beklaget seg over det uforholdsmessig omfattende arbeid som melding om opphør av trygdeavtale etter § 19 i bilansvarslova medfører. De foreliggende opplysninger gir klart til kjenne at det vil være nødvendig å foreta en ikke uvesentlig reduksjon av arbeidsbyrden, og at det vil være grunnlag for en slik reduksjon. Dette kan best skje ved visse tilføyelser i bilansvarslova § 19 og ved nye forskrifter i henhold til dennes § 17.
Et relativt stort antall av meldingene etter § 19 første ledd vil gjelde tilfelle hvor bileieren ikke har betalt premie og dermed har brutt forpliktelsene som er påtatt ved trygdeavtale etter bilansvarslova. Dertil kommer at unnlatelse av å melde fra om eierskifte og/eller adresseforandring som påbudt i vegtrafikkloven § 15 tredje ledd, ofte bidrar til å øke omfanget av registreringsmyndighetens og politiets arbeid med meldinger etter bilansvarslova § 19.
Å la være å holde trafikktrygden i orden er i seg selv straffbart. Det samme gjelder kjøring med motorvogn når den ikke er lovlig trygdet. Og unnlatelse av å melde eierskifte eller adresseforandring er undergitt samme straff som andre forgåelser mot vegtrafikkloven, nemlig bøter eller fengsel inntil ett år. Erfaringen er at disse straffetrusler ikke har tilstrekkelig virkning, og det er gode grunner som taler for at man må løse problemet ved hjelp av mer direkte virkende midler. Dels vil disse direkte virkende midler bestå i forskrifter om premiebetaling, med heimel i bilansvarslova § 17. Dels kan det oppnås noe ved nærmere forskrifter om inndragning av kjennemerker og vognkort, som blant annet avklarer i hvilken utstrekning avskilting m. m. skal gjennomføres selv om det tilbys betaling av den misligholdte premie. Og dels kan virkningen forsterkes ved at det kreves en særlig avgift i forbindelse med utlevering av inndratte kjennemerker og vognkort.
Som nevnt nedenfor, anses det hensiktsmessig å oppheve vegtrafikklovens § 36 nr. 1 bokstav d. Dette vil medføre at det må gis bestemmelser om avskilting i bilansvarslova § 19. Man foreslår at et nytt tredje punktum i § 19 første ledd som gir heimel for inndragning av kjennemerke og vognkort og for at departementet kan gi nærmere forskrifter om dette.
Videre foreslås et nytt fjerde punktum som gir departementet adgang til å bestemme at det skal betales en særskilt avgift for å få utlevert kjennemerker og vognkort som er inndratt fordi trafikktrygden er opphørt. Slik avgift forutsettes bare pålagt for utlevering etter overtredelse av bilansvarslova § 20.
I et nytt annet ledd foreslås bestemmelse om plikt for forsikringsselskapet til å varsle bileieren om de følger unnlatt premiebetaling kan få etter § 19. Denne ordning vil være i samsvar med prinsippet i forvaltningslovens § 17. En slik orientering synes rimelig og kan være egnet til å redusere antallet av mislighold med etterfølgende meldinger, avskiltinger m. m. Det foreslås også at forsikringsselskapet skal gjøre bileieren kjent med straffetruselen i § 20 første ledd bokstav a og b.
At forsikringsselskapene skal gi orientering om disse forhold, vil for øvrig bare være en ordensforskrift. Selv om selskapet ikke har oppfylt sin plikt, vil skiltene kunne inndras etter § 19 og vedkommende straffes etter § 20 første ledd bokstav a eller b.
Som følge av det nye annet ledd i § 19 vil nåværende annet og tredje ledd bli henholdsvis tredje og fjerde ledd.
Side 55
Slik § 20 første ledd bokstav b i dag lyder, kan det være noe tvilsomt om den rammer den som bruker motorvogn etter at forsikringsavtalen er opphørt, men før trygden etter § 19 første ledd er falt bort; ordene «ikkje er lovleg trygda» inneholder nemlig ikke noen klar angivelse av fra hvilket tidspunkt forbudet inntrer. En liknende uklarhet er det i § 20 første ledd bokstav a. På denne bakgrunn foreslår man en redaksjonell endring i § 20 første ledd bokstav a og b så det blir klart at det straffbare forhold og dermed forbudet mot bruk av motorvogn inntrer i og med at trygdeavtalen «held opp å gjelda». Opphørsbestemmelsene i forsikringsavtaleloven – som også gjelder for trafikktrygd (jfr. siste ledd i bilansvarslova § 19) – vil sammen med trygdeavtalen være avgjørende i så henseende. Det vil bli sørget for at selskapenes melding om avtalens opphør, jfr. § 19 første ledd, gir klar beskjed på dette punkt.
Endringen her gjelder § 36 nr. 1, hvor man foreslår å oppheve bestemmelsen i bokstav d.
Bestemmelsen i bilansvarslova § 20 bokstav b om at det er straffbart å kjøre motorvogn for den som vet at vognen ikke er lovlig trygdet, er basert på den ordning som var fastslått i den tidligere motorvognlovs § 10 tredje ledd. Etter denne bestemmelse medførte opphør av trafikktrygden uten videre forbud mot å bruke vognen. Overtredelsen av forbudet var straffbart, likesom opphøret av trygden uten videre medførte at vognen skulle avskiltes. Det var således overensstemmelse mellom motorvognloven og bilansvarslova på dette punkt. Da motorvognloven ble opphevd ved vegtrafikkloven, ble det forbud mot bruk av vognen som automatisk fulgte med at trafikktrygden opphørte, erstattet med regelen i vegtrafikkloven § 36 nr. 1 bokstav d om at vedkommende myndighet kan forby bruken av motorvogn dersom trafikktrygden ikke ble holdt i kraft. Følgelig oppsto det en dissonans i forholdet mellom bilansvarslova og vegtrafikkloven, idet kjøring med utrygdet motorvogn uten videre var straffbar etter bilansvarslova, mens straffbarheten eller vegtrafikkloven var avhengig av at det var nedlagt forbud. Videre medførte bestemmelsen i vegtrafikkloven § 36 nr. 3 at man ikke kunne få avskiltet vognen før det var nedlagt forbud.
Mangelen på samsvar elimineres på enkleste måte ved å oppheve vegtrafikkloven § 36 nr. 1 bokstav d og føye de nødvendige regler om avskilting m. v. til i bilansvarslova § 19 som foreslått ovenfor.
I og med at bilansvarslova § 20 bokstav b belegger bruk av motorvogn uten trafikktrygd med straff, er det også forbudt å bruke den. En uttrykkelig forbudsbestemmelse er unødvendig.
Man viser til de alminnelige motiver s. 26-29.
Man viser til de alminnelige motiver s. 29-32.
Endringen av henvisningen i atomenergilovens § 24 nr. 3 er nødvendig på bakgrunn av at reglene om erstatning for ikke-økonomisk skade nå foreslås inntatt i skadeserstatningslovens kapittel 3. Erstatning for ikke-økonomisk skade som skyldes atomulykke, reguleres av de alminnelige bestemmelser om dette som i proposisjonen foreslås inntatt som § 3-2 (om menerstatning) og § 3-5 (om oppreisning).
At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i erstatningslovgivningen m. m.
Proposisjonen fremmes for Stortinget i 1972-73.
Side 56
Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig:
Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i erstatningslovgivningen m. m. i samsvar med et framlagt utkast.
Tilråding fra Justis- og politidepartementet ligger ved i avtrykk.
Gitt på Oslo slott 26 mai 1972.
Under Vår hånd og rikets segl
OLAV
(L. S.)
Trygve Bratteli
Finn Midtskaug
I.
I lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning i visse forhold gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal være: Lov om skadeserstatning.
Nytt kapittel 3 skal lyde:
Kapittel 3. Erstatning for skade på person, for andre personlige krenkinger m. m. og for tap av forsørger.
Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.
Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.
Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeytelser og for ytelser fra pensjonordning i arbeidsforhold eller yrke. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden, og til forholdene ellers.
Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Den skal ikke overstige den kapitaliserte verdi av grunnbeløpet i folketrygden eller – i tilfelle terminerstatning – selve grunnbeløpet. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet.
Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffelovens §§ 168, 169, 192-196, 217-221, kap. 21 eller § 390 a.
Erstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne pårekne forsørging.
Erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Erstatningen fastsettes særskilt for hver enkelt erstatningsberettiget. Bestemmelsene i § 3-1 annet ledds siste punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.
Erstatning for dødsfall skal videre dekke vanlige utgifter til likferden, og for så vidt det finnes rimelig, andre utgifter i anledning av dødsfallet. Bestemmelsen i § 3-1 tredje ledds første punktum gjelder tilsvarende.
Side 57
Den som forsettlig eller grovt aktløst har
| a) | voldt skade på person eller |
| b) | tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3, |
kan – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art.
Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale den dreptes ektefelle, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.
Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såframt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i framtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.
Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig.
Er en rettsstridig ærekrenking eller krenking av privatlivets fred framkommet i en sending i Norsk Rikskringkasting, har kringkastingen erstatningsansvar for lidt skade og tap i framtidig erverv, uten hensyn til om noen som handler i institusjonens tjeneste selv er ansvarlig etter første ledd. For oppreisningansvar får annet ledd tilsvarende anvendelse på Norsk Rikskringkasting, dersom noen som har handlet i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter første ledd for krenkingen.
I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling etter straffelovens § 130.
Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for sending i Norsk Rikskringkasting.
Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige. Regressen kan i tilfelle ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den trygdedes eller pensjonberettigedes eller deres etterlattes erstatningskrav for samme skade.
Erstatning etter dette kapitlet kan lempes for så vidt ansvaret ville virke urimelig tyngende. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle under hensyn til skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skadevolderens skyld og forholdene ellers finnes rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden.
Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan herreds- eller byretten i den rettskrets der skadelidte har heimting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.
Erstatningskrav etter dette kapitlet kan ikke overdras eller gjøres til gjenstand for kreditorforfølgning, så lenge kravet ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål. Krav på erstatning (oppreisning) etter §§ 3-2 eller 3-5 kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål. Erstatningskrav som står for domstolene, kan ikke overdras eller gjøres til gjenstand for kreditorforfølgning uten rettens samtykke.
Når særlige grunner foreligger, kan retten begrense rådigheten over et godkjent eller tilkjent erstatningsbeløp.
Side 58
Avgjørelse etter denne paragraf treffes ved kjennelse av herreds- eller byretten i den rettskrets der skadelidte har sitt heimting, med mindre spørsmålet bringes inn for den dømmende rett til avgjørelse i samband med pådømmelsen av erstatningskravet eller ved kjennelse forut for domsavsigelsen. Når det er grunn til det, kan avgjørelsen omgjøres etter krav fra en av partene ved kjennelse av herreds- eller byretten i den rettskrets der skadelidte har sitt heimting.
Nåværende kapitler 3 og 4 blir henholdsvis kapitler 4 og 5.
II.
Denne lov trer i kraft den tid Kongen bestemmer. Fra det tidspunkt loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i lovgivningen ellers:
Erstatning (oppreisning) etter lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-5 tilkjennes ikke dersom den fornærmede ved egen grov uaktsomhet har medvirket til skaden eller ved eget mislig forhold, har foranlediget den skadegjørende eller krenkende atferd.
Ved skifte av felleseie kan en ektefelle kreve at engangserstatning for tap i framtidig erverv og for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden, skal holdes utenfor bodelingen for så vidt erstatningen er i behold. Det samme gjelder menerstatning og erstatning (oppreisning) for annen skade av ikke økonomisk art. Er erstatningsbeløpet brukt til å anskaffe fast eiendom eller andre varige verdier, gjelder retten etter første punktum verdien av disse for så vidt de er i behold. Skyldes det den annen ektefelles innsats at erstatningen ikke er forbrukt, blir det beløp som kan kreves holdt utenom bodelingen, å redusere i den utstrekning det er rimelig på grunn av verdien av den annen ektefelles innsats.
Staten eller kommunen kan ikke kreve regress av en erstatningsansvarlig skadevolder for sine utgifter til den vanføre på grunn av skaden. Regress kan likevel kreves dersom skaden er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige, men må ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den vanføres eller hans etterlattes erstatningskrav for. samme skade.
Følgende bestemmelser skal lyde:
Med motorvogn er i denne lova meint køyretøy som vert drive med motor og er laga eller esla til å køyrast på bakken, såleis òg trådbuss (trolleybuss), men ikkje køyretøy som går på skjener.
Eit luftfartøy eller luftputefartøy er ikkje motorvogn, og det er heller ikkje køyretøy som er så laga at det einast kan styrast av folk til fots.
Ingen kan krevja skadebot etter denne lova for
| a) | skade på motorvogna sjølv med tilhøyrsle, og heller ikkje for skade på gods som vert ført med vogna, frårekna gangklede og andre vanlege eigne bruksting som folk har på seg eller med seg på køyreturen og som vert skadde i samband med at folk eller ei vogn får skade. |
| b) | skade som nokon får på godset sitt medan han køyrer motorvogna eller tilhengjaren eller anna vedheng til dei. |
(korleis skadebota vert fastsett)
Skadebota vert fastsett etter vanlege skadebotreglar når ikkje anna er sagt.
Lova gjeld óg skadebot for men etter lov 18 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-2, men elles ikkje skadebot (oppreisnad) for ikkje økonomisk skade.
(ansvarsgrense ved skade på gods)
Når gods vert skadd, kan skadebota vera opptil 150 000 kroner for det som vert skadd i same hending. Var det meir enn ei vogn som gjorde skaden, hefter dei som har ansvaret for kvar vogn, for heile summen.
Er skaden på gods større enn kr. 150 000 og meir enn ein har lide skade, vert summen bytt mellom dei etter storleiken på kvart skadebotkrav. Krav om skadebot må setjast fram til trygdeverket eller, om så er, staten eller den kommunen eller kommunale institusjonen som det gjeld, jfr. § 16, seinast ein månad etter skaden vart gjord. Skadelidar som set fram kravet sitt etter den tid og etter
Side 59
at skadebota til andre skadelidarar er utreidd, kan krevja sitt berre av det som står att av ansvarsummen (trygdesummen).
Attåt skadebot som er nemnd i denne paragrafen, skal det òg svarast rente og sakskostnad.
Har ei motorvogn gjort skade på folk, men ingen veit å seia kva for vogn det var, skal dei trygdelaga som er godkjende etter § 17, bera skaden i lag som om vogna hadde vore lovleg trygda hjå dei. Det same gjeld då òg skade på gangklede og andre eigne vanlege bruksting som skadelidaren hadde på seg. Regelen i første punktum i leden her gjeld tilsvarande for skade på fast eigedom.
(ansvar for eigar, brukar, m. m.)
Når den som eig eller brukar ei motorvogn eller er med i vogna, har ansvar etter vanlege skadebotreglar for skade som går inn under denne lova, kan retten minka kravet etter regelen om lemping i § 3-8 i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning. Tilsvarande gjeld òg ved skade på gods.
(når ein trygdeavtale held opp å gjelda og ymist anna; samhøvet med trygdeavtalelova.)
Endå om ein trygdeavtale held opp å gjelda, vert trygdinga ståande ved makt til bate for dei som har rett på skadebot, til dess det er gjort ein ny trafikktrygdeavtale. Trygdinga fell likevel bort når det er lide 2 månader etter at bilregisteret eller politiet har fått skriftleg melding frå trygdaren om at avtalen har halde opp å gjelda. Etter nærare føresegner gitt av departementet skal politiet syte for at kjennemerke og vognkort utan vidare varsel vert dregne inn. I føresegnene kan departementet og fastsetja at kjennemerke og vognkort som er dregne inn, ikkje skal leverast ut att før det er betalt ei særleg avgift.
Trygdaren skal i betaling svar sel eller oppseiing til trygdetingaren gjera han kjend med kva fylgje det kan få etter første leden i paragrafen her eller etter § 20 første leden bokstav a og b om han ikkje betalar eller leverar inn kjennemerke og vognkort av eige tiltak.
Trygdaren er ansvarleg for alle fylgjer av ei skadehending som ber til i trygdetida, såleis og for dei som kjem til syne etter at trygdetida er ute.
Paragrafane 1-58, 92-94 og 96 i trygdeavtalelova gjeld for trafikktrygding etter denne lova med, så framt ikkje anna er sagt her i lova eller går fram av samanhengen. Mellom trygdar og trygdetingar skal ei trafikktrygding haldast for ansvarstrygding endå om trygdetingaren sjølv ikkje er ansvarleg. Reglane om foraldring i §§ 29 og 30 i trygdeavtalelova gjeld ikkje om skadebot – eller attsøkjingskrav etter denne lova.
(straffer)
Om nokon
| a) | let vera å tinga lovboden trafikktrygding etter denne lova eller å holda ved lag trygdeavtale, slik at avtalen held opp å gjelda, eller |
| b) | brukar eller køyrer ei motorvogn endå han veit eller må vita at vogna ikkje er lovleg trygda slik som nemnd i bokstav a, eller |
| c) | let vera å retta seg etter påbod om trygdeprov, gjevne med heimel i § 2 andre leden, |
vert han straffa med bot.
Hjelper nokon til med slike lovbrot, er straffa den same.
Ved skifte av felleseie gjelder bestemmelsene i lov 20 mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold § 11 tredje ledds første, annet og tredje punktum tilsvarende.
Erstatning for ikke-økonomisk skade skal bare gis for så vidt anleggets innehaver er ansvarlig for skaden etter reglene i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3.